Det grønne skiftet og overgangen fra karbonintensiv til fornybar energiproduksjon og elektrisk mobilitet krever at vi bygger solcellepaneler, vindturbiner, små og store batterier og infrastruktur knyttet til overføring av kraft, lading og lagring av CO2 og hydrogen. For å nevne noe.
I Energy Technology Perspectives (ETP) 2023 så Det internasjonale energibyrået (IEA) nærmere på hva som kreves av teknologi, politikk og råstoffer for å kunne nå målet om nullutslipp i 2050 (NZE – Net Zero Emissions).
IEA påpekte at eksisterende CO2-lagringsprosjekter har en kapasitet på om lag 42 millioner tonn CO2 per år, noe som tilsvarer litt mindre enn Norges utslipp av drivhusgassen (ca. 50 millioner tonn per år).
Dagens kapasitet er en dråpe i havet sammenliknet med de globale utslippene av CO2 som i 2022 var 36,8 milliarder tonn. Derfor har IEA tatt til orde for at den globale kapasiteten må økes betydelig for at CCS skal kunne spille en viktig rolle i målet om nullutslipp om knappe 30 år.
I deres nullutslippsscenario forventet de at lagringskapasiteten vil øke til 1,2 milliarder tonn CO2 per år i 2030 og til 5,9 milliarder tonn CO2 per år i 2050 – en økning på 140 ganger dagens operative kapasitet.
Tallene er ikke ulike de tenketanken Global CCS Institute har lagt frem.
Under en konferanse i regi av Norsk Petroleumsforening fortalte Vusala Karimova i Global CCS Institute at den globale fangst- og lagringskapasiteten må ganges med 100 for at verden skal nå sine klimamål i 2050.
geo365.no: CCS i sterk vekst – Norge er med
En nokså edruelig beskjed. Men Karimova minte oss på at det eksisterer mange CCS-prosjekter globalt som i dag er i utviklingsfasen med en kombinert kapasitet på 244 millioner tonn CO2 per år.
NEXT 2024
New Energy X Subsurface
Offshore vind – CCS – geotermisk energi – hydrogen
Bergen, 24. – 25. januar 2024
Hun påpekte videre at de ikke bare ser en sterk økning i antall CCS-prosjekter. Prosjektene blir også større.
– Mens et gjennomsnittlig CCS-prosjekt for noen år siden omfattet én million tonn per år, ser vi nå at nye prosjekter ofte ligger på rundt fem millioner tonn per år.
Disse tallene kjenner vi til i Norge. Ved Sleipner-feltet i Nordsjøen har Equinor lagret i underkant av én million tonn CO2 per år siden 1996, mens Northern Lights har som mål å lagre fem millioner tonn CO2 per år i fase 2.
Det finnes også flere eksempler på at CCS-prosjekter vokser i kapasitet, både på norsk sokkel og i flere av de andre landene rundt Nordsjøen.
IEA påpekte imidlertid at prosjektene som er under utvikling langt i fra er tilstrekkelig for å nå kapasiteten vi trenger i 2030, noe figuren under viser.
Energibyrået hevdet verden står ovenfor «fast-track»-muligheter når det kommer til å sette i gang nye CO2-lagringsprosjekter. De påpekte at i takt med at verden skal kutte utslipp fra fossile energikilder, vil stadig mer infrastruktur (som oljeplattformer og rørledninger) bli gjort tilgjengelig for nye formål, inkludert CO2-lagring.
De mener utnyttelse av eksisterende infrastruktur kan gi raskere prosjektfremdrift, lavere kostnader, et mindre miljøfotavtrykk og redusert materialbehov.
IEA minte oss også om at kapasiteten for transport av CO2 må holde tritt med kapasiteten for fangst og lagring de kommende årene. Transport kan foregå hovedsakelig ved bruk av skip eller via rørledninger.
Skip gir mer fleksibilitet med hensyn på transport mellom ulike fangststeder og lagringssteder, og utmerker seg kostnadsmessig for lave volumer av CO2. For større volumer, vil rørledninger være mer prisgunstig.
Northern Lights vil bruke to, og etterhvert fire, transportskip når de skal starte virksomheten senere i år. I Europa finnes det ingen rørledninger for CO2, men Equinor og Wintershall Dea har inngått samarbeid om en utredning av nettopp dette fra det europeiske fastlandet til norsk sokkel (geo365.no: «Vil transportere store volum CO2 til Norge»). Den kan i beste fall stå klar i 2032.
geoforskning.no: Norge må tenke gigatonn