Costa Rica er det absolutt fredeligste landet i Sentral-Amerika. Det gir grunnlag for turisme. Mange av attraksjonene er geologisk betinget. Men salgsargumentet overfor amerikanere, europeere og asiater er økoturisme.
Et usedvanlig rikt biologisk mangfold springer ut av berggrunnen som er sterkt dominert av vulkanske bergarter, men også kalkstein som for eksempel (som her) skaper store grottesystemer, samt et sjeldent godt klima med både varme og fuktighet.
Og turistene lar seg friste. Mer enn tre millioner flys inn hvert eneste år, der fem millioner innbyggere (og en million nicaraguanske gjestearbeidere) tar imot dem.
Imagebygging er et sentralt element i markedsføringen av landet. Costa Rica har satt seg som mål å stå fram som et land som tar vare på miljøet. Det har blant annet gitt et stort antall nasjonalparker. Men det har også gitt seg utslag i forbud mot å lete etter og produsere metaller, kull, olje og gass. Og det til tross for at både landets innbyggere og turistene er helt avhengige av alt sammen.
Dette er det klassiske «not in my backyard»-syndromet: Det er greit at vi bruker råstoffene, men andre må sørge for at de blir produsert. Costa Rica er et land som har satt dette i system på nasjonal basis. Her hjemme sliter vi med det samme problemet på lokal basis.
Fra vår side vil vi derfor hevde at det mest miljøvennlige tiltaket som Costa Rica går i bresjen for er å si nei til eget forsvar.
Hele artikkelen finner du i GEO 01/2019.
Foto: Halfdan Carstens
Uttrykket «not in mye backyard» er godt kjent fra mineralindustrien. Det handler om at alle trenger metaller, mineraler, naturstein og byggeråstoffer for å beholde og utvikle velstandssamfunnet. Men ingen vil ha verken dagbrudd eller underjordsgruver i nærheten av der de bor.