En usannsynlig visjon

En usannsynlig visjon

Det er noe fundamentalt galt når politikere, byråkrater, miljøvernbevegelsen og industriledere står sammen om en fullstendig urealistisk politikk.

Tiåret på norsk sokkel ble innledet med boringen av en brønn som garantert vil være tørr. Men meningen er god. Med 31/5-7 (Eos) skal Equinor med partnerne Shell og Total undersøke et sandsteinsreservoars egnethet og kapasitet for CO₂-lagring. Går det som myndighetene ønsker, vil det i løpet av året bli lagt frem en plan for utbygging og drift. I beste fall kan lagringen starte i 2023.

Planen er å etablere et europeisk sentrallager for CO2. Den storslåtte visjonen går ut på å fange CO2 i land rundt Nordsjøen og sende store volumer til et gigantisk lager sørvest for Trollfeltet.

EU og IEA ser på fangst og lagring (CCS) som svært viktig for å redusere utslippene av CO2 til atmosfæren. Målet er at kapasiteten skal ha kommet opp i 6 milliarder tonn per år innen 2050 (i 2019 ble 35 millioner tonn fanget for kommersielle formål).

La oss se litt nærmere på det tallet. Vi vet at Equinor tar hånd om 1,7 millioner tonn CO2 per år fra feltene Sleipner og Snøhvit. La oss derfor anta at et middels stort prosjekt fanger og lagrer 2 millioner tonn per år. For å nå EUs mål om 6 milliarder tonn per år innen 2050, er det da nødvendig å ha 3000 anlegg på denne størrelsen om bare 30 år. Det betyr at det i snitt må bygges 100 lagre per år. Det er et ganske høyt tall, tatt i betraktning av at det foreløpig kun finnes en håndfull anlegg som er bygget kun med den hensikt å lagre CO2 (ikke-kommersiell lagring).

Gitt at det er ganske usannsynlig at verden kommer i gang med storstilt utbygging av CO2-lagre i løpet av de nærmeste årene, kan vi i stedet leke med tanken om at CCS er en moden teknologi 2030. Da har verden bare 20 år på seg for å nå det hårete målet om å lagre 6 milliarder tonn, og antall anlegg som må bygges har økt til 150 per år. Dette er fortsatt et høyt tall, og de som tror på en utvikling der det blir ferdigstilt et CCS-anlegg omtrent annenhver dag, tror vel også på julenissen.

Regnestykket over viser at CCS i den skala som EU skisserer aldri vil kunne realiseres. Likevel går Norge foran for liksom å vise at vi tar klimaproblemene på alvor. Miljøbevegelsen presser på, en rekke interessenter i industrien ser forretningsmuligheter, og media løper etter i samlet flokk og forteller oss at vi må ta klimaet på alvor og vise handlekraft. Da tør ikke politikerne stå imot. De må vise at de vil.

Det er noe fundamentalt galt når politikere, byråkrater, miljøvernbevegelsen og industriledere står sammen om en fullstendig urealistisk politikk. Dessverre er det få som skjønner at de blir lurt.

HALFDAN CARSTENS

Innlegget er leder i GEO 01/2020.

X