Gratulerer med dagen!Seismisk linje gjennom Ekofisk-feltet med angivelse av posisjonen til lete- og avgrensningsbrønnene. Legg merke til at reflektorene er forstyrret over toppen av strukturen. Dette skyldes gass om har lekket opp i leirsteinene over reservoaret. Illustrasjon: Oljedirektoratet

Gratulerer med dagen!

Det er i dag 50 år siden Phillips Petroleum med brønn 2/4-2 boret inn i Ekofisk-reservoaret. Italienske Max Melli var brønngeolog.

De skjønte det var stort. Enkle volumberegninger antydet at feltet kunne inneholde fem milliarder fat olje in place. Men fordi permeabiliteten i reservoaret skyldtes at det var oppsprukket og hadde svært høyt trykk, noe man forstod veldig tidlig, bestod usikkerheten i om olje ville kunne produseres over tid med kommersielle rater.

Les hele historien om funnet her: “Nesten en utblåsning – deretter et gigantfunn

– Reservoaringeniørene var redd for var at sprekkene med olje ville lukke seg etter hvert som oljen ble produsert og trykket falt. Dessuten var det stor bekymring om selve kalken ville kollapse ved redusert trykk, og at formasjonen derfor ville trykkes sammen og føre til innsynking av havbunnen. Derfor ble det gjennomført en produksjonstest som viste at den første brønnen kunne produsere 10 000 fat per dag, altså var det produktivitet, men likefullt var det stor usikkerhet om langsiktighet, forteller Wiggo Holm, Data Management Lead Norway Operations i ConocoPhillips.

Holm, reservoaringeniør i ConocoPhillips, var naturlig nok ikke selv til stede på de begivenhetsrike dagene høsten 1969, men han har vært i selskapet i mer enn 40 år og kjenner både historien og feltet bedre enn de fleste.

En utbygging av et så stort felt under så kompliserte forhold ville kreve svært store investeringer. For å redusere usikkerheten besluttet derfor selskapets ledelse å bore 3 avgrensningsbrønner og gjennomføre en langtidstest. Funnbrønnen sammen med de tre avgrensningsbrønnene ble senere alle gjort om til produsenter. Dette er forklaringen på at feltet var i produksjon bare to år etter at det ble funnet.

Samtidig som testproduksjonen av feltet startet, begynte planleggingen for en full utbygging. Inntektene fra prøveproduksjonen var selvsagt kjærkomne for finansieringen.

At Phillips Petroleum hadde funnet et gigantfelt – også i verdensmålestokk – var det ingen i tvil om.

Det var bare én hake. På grunn av at porene i reservoarbergarten var ørsmå, og at produksjonen derfor var avhengig av sprekkesystemet, så det ut til at bare en liten del kunne bli utvunnet. De første estimatene tilsa at «recovery rate» (utvinningsgraden) kun var 17-18 prosent. Mer enn 80 prosent av den oljen som lå i det enorme reservoaret ville altså ikke kunne bli produsert.

Historien viser at dette langt fra var riktig.

En ny æra

Vi er tilbake i 1969, og det har gått fire år siden den første konsesjonsrunden på norsk sokkel uten at det har blitt gjort noen drivverdig funn. Og det på tross av det til da hadde blitt boret 31 letebrønner på flere forskjellige letemodeller.

Midt i juli hadde amerikanerne landet på månen. Men utover høsten var folks oppmerksomhet rettet mot stortingsvalget der de borgerlige til slutt vant med knepent flertall. Per Borten kunne dermed fortsette som statsminister for en koalisjon mellom Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Bare de innvidde får med seg at Phillips Petroleum bare 10 dager etter valget – 18. september 1969 – påbegynte undersøkelsesbrønnen 2/4-2 (det selskapet på den tiden selv navnga 2/4-1 AX) med boreriggen Ocean Viking, og at dette kunne bli selskapets aller siste forsøk på å finne olje på norsk sokkel.

Men da hadde Phillips allerede gjennomlevd et brønnspark («kick») i brønn 2/4-1. Fullstendig overraskende hadde borekronen gått inn i et tynt lag med kalkstein og lettflytende olje under høyt trykk på 1662 meters dyp. Heldigvis klarte boremannskapet med den legendariske boresjef Ed Seabourn i spissen å få brønnen under kontroll (GEO 07/2009: «Nesten en blowout – deretter et giantfunn»).

Hullet måtte kort tid etter oppgis, men det var funnet olje, og det er grunn til å tro at spenningen etter dette vokste til de store høyder hos de involverte oljeselskapene. Hadde de endelig gjort det store funnet, etter alle de tapre forsøkene som så langt hadde vært delvis mislykket? Svaret skulle komme knappe to måneder senere.

Det politiske forspillet til boringen av 2/4-1 og -2 er fortalt mange ganger. Kortversjonen er at Phillips hadde mistet troen og ville forlate norsk sokkel. Men selskapet hadde forpliktet seg overfor norske myndigheter til å bore én brønn til. Denne kunne de slippe unna ved å betale den norske staten én million dollar. Et enkelt regnestykke viste imidlertid at kostnaden ved å bore den siste brønnen var marginalt høyere. Konklusjonen ble derfor at brønnen skulle bli boret.

Den 25. oktober 1969 utløses spenningen.

– Øyeblikket da jeg så olje for første gang kom brått på meg. Prøvene hadde en kraftig, gyllen glød som minnet om gull, forteller Max Melli, tidligere sjefsgeolog ved Phillips Petroleums stavangerkontor og letegeolog ved oslokontoret.

Melli var på det tidspunkt brønngeolog og satt midt i det de begivenhetsrike dagene sent i oktober 1969. Han hadde åndsnærværelse nok til å samle inn en bøtte med olje som senere ble bragt til land som «et endelig bevis» for oljerikdommen langt ute i Nordsjøen.

Tidlig om morgenen denne dagen hadde Phillips boret inn i det kalksteinslaget som vi i dag kjenner som Ekofiskformasjonen, og det tok ikke lang tid før både sjefene i Phillips og byråkratene i Industridepartementet forstod at Norge var på full fart inn i en ny æra.

Media gir inntrykk av at funnet ble gjort på lille julaften dette året, og at funnet var julegaven til det norsk folk. Men det er altså ikke riktig.

Funnet ble gjort allerede to måneder før, men det var dagen før julaften at de fire byråkratene Jens Evensen, Nils Gulnes, Fredrik Hagemann og Olav K. Christiansen fikk den endelige bekreftelsen fra Phillips. Allerede et par dager etter var Ocean Viking på vei til britisk sokkel.

I en pressemelding som selskapet sendte ut 24. april 1970 offentligjør selskapet for første gang at det er gjort et kommersielt funn på Ekofisk-strukturen.

Massimo Melli var ansatt som brønngeolog («well site geologist») for Phillips og fikk jobben med å følge brønnen fra begynnelse til slutt. På den måten ble han geologen som først påviste olje i det som vi nå vet er det aller største oljefeltet på norsk sokkel. Historien er fortalt i GEO 2009/07: «Nesten en utblåsning, deretter et gigantfunn».
Foto: Halfdan Carstens

X