Grønnmalingen flasser avNorsk vannkraft benyttes til å elektrifisere sokkelen. Det har ingen betydning for klodens totale CO2-utslipp.

Grønnmalingen flasser av

Den norske oljeformuen blir brukt på tiltak som kun gavner et fiktivt regnskap. Fremtidige generasjoner betaler gildet.

VÆR MED OG SPRE GEOFAGLIG KUNNSKAP - DEL DENNE ARTIKKELEN!

«Ved å føre en strømkabel fra land og ut til plattformen vil det være mulig å stenge gassturbinene som brukes til å produsere strøm til produksjonen. Våre beregninger indikerer at dette vil gi en besparelse på rundt 3,6 millioner tonn CO2 i løpet av feltets levetid.» 
Dette kan vi lese på nettsiden til en av de største aktørene på norsk sokkel.

(For ordens skyld, 3,6 millioner tonn CO2 utgjør ca. sju prosent av Norges totale, årlige (!) utslipp.)

Det som skjer er altså at strøm produsert fra fornybar energi på det norske fastlandet driver turbiner som igjen driver produksjonen av olje og gass. Hva som skjer med den gassen som «blir til overs» når gassturbinene stenges, hører vi ingenting om, men vi må anta at den blir solgt, sendt til Europa og forbrent for å lage elektrisitet. Sagt på en annen  måte: Utslippene av CO2 flyttes fra Nordsjøen til Europa.

Vi snakker altså om et nullspill.

Det som ikke blir nevnt er at elektrifiseringen krever en økning i produksjonen av fornybar, norsk el-kraft. Dette kan skje gjennom å ta i bruk flere vassdrag, bygge flere vindmøller på land eller akselerert utbygging av havvind. De to første alternativene er omstridt, mens havvind ennå ikke er lønnsomt («NorthWind skal gjøre havvind til lønnsom norsk eksportindustri«).

Elektrifisering av sokkelen vil gi massiv utbygging av vindmøller.

Norge kommer godt ut av dette fordi utslippene fra sokkelen reduseres i regnskapet (28 prosent av de norske utslippene kommer fra olje- og gassproduksjonen). Men Europa kommer dårligere ut fordi norsk gass blir tatt i bruk i stedet for norsk vannkraft. For kloden spiller det ingen rolle.

Det som er forstemmende er imidlertid at Norge på dette viset investerer i svært mye infrastruktur som ikke gjør noen nytte for seg i det hele tatt hvis målet er å redusere verdens totale utslipp av CO2. Equinor skal for eksempel alene investere 50 milliarder kroner (!) i elektrifisering innen 2030.

Vi bruker altså av oljeformuen på en måte som ytterst få nordmenn har tatt inn over seg. Uten at verdens CO2-utslipp går ned.

Det ville vært interessant å ta kostnadene til elektrifisering av sokkelen inn i «handlingsregelen». Hvis prisen for elektrifisering ble bedre kjent, er det ikke urimelig å tro at den jevne nordmann ville foretrukket å bruke pengene på for eksempel infrastruktur på land. Ved at vi på denne måten trekker på oljeformuen, vil det også bli mindre å rutte med for fremtidige generasjoner. Dette bør ungdomspartiene ta inn over seg.

Kanskje hadde det vært bedre å bruke norsk, fornybar energi til å lage batterier, i stedet for at andre skal bruke fossil energi? (Verdiskapende, grønn industri trenger ny norsk kraft. Hvordan skaffer vi den?)

MDG slutter seg til Frps skepsis til elektrifisering av sokkelen.

Lundin Energy Norway har skjønt poenget. Samtidig som selskapet bidrar til elektrifisering av feltene Edvard Grieg og Johan Sverdrup, peker det faktisk på at det gjør selskapet til en storforbruker av elektrisitet, og investerer derfor i fornybar energi (vann og vind).

“Electrification of Edvard Grieg and Johan Sverdrup makes us as a company, and the Norwegian shelf, extremely competitive in the energy transition, but also makes us large-scale consumers of electricity,” says Kristin Færøvik, Managing Director in Lundin Energy Norway.

Det er synd å si det, men grønnmalingen av norsk sokkel falmer betraktelig – for ikke å si at den flasser fullstendig av – når vi ser den i det store perspektivet.

GOD HELG!

Equinor oppsummerer elektrifisering på denne måten:

Olje- og gassinstallasjonene på norsk sokkel slipper ut om lag 13 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Over 160 gassturbiner som brukes til å produsere kraft på plattformene utgjør sammen med fakling 84,6 prosent av de samlede CO2-utslippene på norsk sokkel.

I 2018 sto petroleumsvirksomheten på norsk sokkel for om lag 28 prosent av Norges samlede klimagassutslipp.

Operatørene på sokkelen betaler avgift på utslippene. I tillegg til klimakvoter, som koster om lag 250 kroner per tonn, må operatørene også betale en egen avgift på rundt 500 kroner per tonn. Dette betyr at det i praksis koster rundt 750 kroner for hvert tonn med utslipp.

Elektrifisering er en investering både i klimaet og en bærekraftig framtid for oljeindustrien.  [Kommentar: Dette er ikke korrekt, i og med at gassen som fjernes fra turbinene blir solgt og forbrent et annet sted.]

Elektrifisering av den norske kontinentalsokkelen er et kostbart, men lønnsomt klimatiltak. [Kommentar: Kostbart ja, men lønnsomt for hvem? De som produserer infrastrukturen som skal til for å elektrifisere?]

Johan Sverdrup-feltet har beskjedne 0,67 kg CO2-utslipp per fat, sammenlignet med gjennomsnittet på 9 kilo, takket være elektrifisering. [Kommentar: Det sies ingenting om hvor utslippene er flyttet til. Det sies heller ikke noe om hva dette har kostet norsk skattebetaler.]

 

 

X