Det er med stor undring jeg registrerer at stortingspolitikere lager et nummer ut av at letingen etter olje og gass i Barentshavet sørøst kunne ende opp med tap. Der tap i denne sammenhengen betyr at det ikke blir funnet kommersielle mengder med olje og gass som vil dekke kostnadene (nrk.no: «Holdt tilbake rapport om at olje i nord kunne gi milliardtap»).
Bakteppet er høringen i Stortinget i regi av kontroll- og konstitusjonskomiteen (Olje- og energidepartementets håndtering av åpningen av Barentshavet sørøst (Innst.sak, nr. 999 (2020-2021)).
Det saken dreier seg om er om det ville kunne være lønnsomt – eller ikke – med olje- og gassvirksomhet i Barentshavet. I verste fall – ble det hevdet – kunne staten gå med flere milliarder i underskudd i fall det ikke ble gjort kommersielle funn.
Tørre brønner en nødvendighet
Alle som følger virksomheten på norsk sokkel, vet at oljeselskapene borer tørre hull.
Oljeselskapene snakker gjerne om risiko. For en gitt brønn kan det for eksempel være typisk 10, 20 eller 30 prosent sjanse for å gjøre et funn. Det betyr samtidig at det er 90, 80 eller 70 prosent sjanse for å bore tørt.
Unntaksvis gjøres det altså funn. Noen er såkalt tekniske funn. Noen er kommersielle funn. Lønnsomheten i de kommersielle funnene på norsk sokkel er imidlertid så stor at de betaler for de tørre brønnene, og vel så det (Oljefondet har i dag en verdi på mer enn 11 000 milliarder kroner). Det gjelder på alle skaler. Fra den største, hele norsk sokkel, til mindre petroleumsprovinser som for eksempel Egersundbassenget, der samlet produksjon vil betale for de (helt nødvendige) tørre brønnene.
Det er også den potensielt ekstreme lønnsomheten av olje- og gassfunn som er bakgrunnen for at staten forsyner seg med 78 prosent av selskapenes inntekter.
«Moderat innsats kan avdekke store verdier»
Ingris Sølvberg, oljedirektør, under høringen i Stortinget 2021
Vi må ta inn over oss at såkalt tørre brønner er en nødvendighet for å kunne gjøre lønnsomme funn.
«Oljedirektoratets første tall på lønnsomheten ved olje- og gassvirksomhet i Barentshavet sørøst lå i et regneark som ble sendt på epost til Olje- og energidepartementet i mars 2012.
Disse beregningene viste at virksomheten kunne gå om lag 1,8 milliarder kroner i minus ved et lavt scenario. Men tallene var usikre, og Oljedirektoratet advarte mot å overtolke dem.
I 2013 gjorde Oljedirektoratet nye beregninger basert på nye geologiske undersøkelser av havbunnen. Også her kom det fram at petroleumsvirksomheten i disse havområdene kunne bli ulønnsom. Men de oppdaterte beregningene fra 2013 ble liggende i direktoratets interne arkiv.
Dermed ble ingen av lønnsomhetsberegningene lagt fram for Stortinget eller offentligheten før beslutningen om å åpne Barentshavet sørøst ble tatt.»
nrk.no (våre uthevelser)
Kommentar: For alle dem som befatter seg med leting etter olje og gass er det absolutt ingen overraskelse at letingen i Barentshavet sørøst kun ville resultere i tørre brønner og/eller tekniske funn, og at man derfor kunne risikere at den aldri ville betale seg. Det er dette oljeletingen dreier seg om, noen ganger gjøres det kommersielle funn, andre ganger lykkes man ikke.
Mulig gigantfunn
Da Norge bestemte seg for å utforske Barentshavet sørøst, etter at avtalen med Russland ble signert, var det selvsagt at området måtte undersøkes mht. mulige olje- og gassforekomster. Alt annet ville ha vært en skandale fordi det var gode grunner til å tro at det kunne finnes kommersielle forekomster innenfor dette enormt store området (Ressursrapport 2013 – Leting).
Oljeselskapene gikk deretter sammen om å samle inn store mengder seismikk, og – sammenholdt med andre data fra Barentshavet, både på norsk og russisk side – var det mulig å gjøre seg opp en mening om hvor stor sjansen var for å finne kommersielle forekomster.
Ingen selskaper, og heller ikke Oljedirektoratet, mente at det helt sikkert (!) ville bli påvist olje og gass i tilstrekkelige mengder innenfor Barentshavet sørøst til at de ville være kommersielle.
Det vi imidlertid vet er at flere selskaper hadde gjort beregninger som viste at det innenfor ett gitt prospekt (7435/12-1 (Korpfjell): geo365.no: «Forventer milliarder av fat») kunne ligge opp mot ti milliarder fat olje. Det er dobbelt så mye som har blitt produsert fra Statfjord-feltet, og mer enn tre ganger de opprinnelige reservene i Johan Sverdrup-feltet.
På verdensbasis er det svært sjelden det gjøres funn av denne størrelse. Det ville ha resultert i overskrifter og lange artikler i New York Times og The Economist.
«Men dette er så langt fra land og infrastruktur at eventuelle funn må være gigantiske for å oppnå lønnsomhet, sier Haatvedt og mener med det at eventuelle funn må være betydelig større enn funnene som nå gjøres i Nordsjøen og Norskehavet.»( geo365.no: «Tar utfordringer på strak arm»)
Skuffelsen
Boringen på Korpfjell-prospektet påviste små mengder gass og har blitt klassifisert som et teknisk funn. Lisensen er levert tilbake. Det ble imidlertid påvist såpass mye gass (opp mot 75 millioner fat oljeekvivalenter) at funnet kunne vært kommersielt om det hadde blitt gjort nær infrastruktur i Nordsjøen.
«Hadde prospektet [Korpfjell] inneholdt olje ville det vært et funn på over 500 millioner fat, ikke de 6-12 milliarder standard kubikkmeter ukommersiell gass vi faktisk fant.»
geo365.no: Hver femte brønn er tørr»
Dan Tuppen, Equinor
I etterkant kan vi si at risikoen for å ikke finne ti milliarder fat var stor, men mange geologer hadde gode argumenter for at det var riktig å prøve. Lottogevinsten kunne ligge der og vente på fremtidige generasjoner, finnmarkingene hadde fått en mengde nye arbeidsplasser, og politikerne kunne slått seg på brystet og sagt at dette hadde de vært med på.
Altså var det helt nødvendig å prøve. Alt annet ville vært «tjenesteforsømmelse» av den norske stat.
I dag – etter fire undersøkelsesbrønner, herunder tre tørre – vurderer geologene Barentshavet sørøst som lite interessant. Men mulighetene er på langt nær utesket. Det er fortsatt mulig å gjøre funn. Realismen i dette vil vi få avdekket når Aker BP borer sin brønn på prospektet «Stangnestind» på Fedinskyhøyden i PL 858 (expronews.com) tett opp til den russiske grensen (brønnen skulle ha vært boret i 2018, men har av flere grunner blitt utsatt). Aker BP har et håp om å påvise opp mot hundre millioner fat olje.
Det er derfor fortsatt mulig at det blir funnet nok olje og gass til at fremtidig produksjon vil dekke kostnadene som har påløpt så langt. Dette er oljevirksomhetens vesen.
Politikerne må få litt voksenopplæring, og det er Oljedirektoratet og oljeselskapene som må stå for den.
3 kommentarer
Dette handler ikke om at politikerne ikke vet at leting medfører risiko, eller at beregninger av nåverdi nødvendigvis er svært usikre, med stort utfallsrom. Det handler om politisk overstyring.
Leting i slike frontierområder er så usikkert at man kan spørre om nåverdiberegninger har særlig for seg. Det man putter inn er svært usikkert, så de blir i beste fall en rekke med tall, gitt en rekke forutsetninger. Men noen av disse forutsetningene kjenner vi jo, som den grunnleggende geologien, og ikke minst den store prospektdödaren i Barentshavet, hevingen.
Kanskje burde man åpnet dette området uten å regne på nåverdier fordi det er så usikkert. Åpning er til syvende og sist et politisk valg, som OED kan anbefale og Stortinget vedta. OED kan om de vil se bort fra ODs konklusjoner.
Men det som er skandalen er at OED (og ODs ledelse har latt dem gjøre det?) de facto har hatt mer enn en hånd på rattet i hva OD skal konkludere med faglig, og latt politikken styre faglige konklusjoner.
Det er vel egentlig NRK som står bak skandalen ved å i det hele tatt lage en sak av dette, og deretter politikerne som biter på agnet fra klikkivrige journalister. At det er faglig uenighet i et fagmiljø er vel ingen hemmelighet.
Det handler ikke om faglig uenighet, det er selvsagt vanlig. Det handler om at OED de facto har styrt hvilke faglige konklusjoner OD skal komme til av politiske årsaker.