Siden 2007 har 13 selskaper funnet 6 milliarder fat ny olje. Flertallet av disse er funnet i områder som er godt utforsket tidligere, i nærheten av eksisterende felt i drift og der det tidligere har blitt boret tørt og hvor de etablerte selskapene så bort fra mulighetene for nye funn av betydning, skriver Norsk olje og gass.
Dette står i kontrast til at 5 selskaper kun fant 1 milliard fat olje i perioden 2001-2006.
Forklaringen er enkel: «Nye selskaper har sett på sokkelen med et nytt blikk og gjort eventyrlige funn i mange av disse områdene, samtidig som de har stimulert flere av de etablerte selskapene til å øke sin leteaktivitet».
I en fersk artikkel forklarer Norsk olje og gass hvorfor vi har leterefusjonsordningen, og at den lett lar seg forsvare ved at Norge som nasjon har fått tilgang til betydelig mer olje og gass som følge av den.
Prinsippet for beskatning av petroleumsnæringen er den samme som for alle andre næringer, hvor man betaler skatt av inntektene etter at utgiftene er trukket fra, man betaler skatt av overskuddet. Selskaper som ikke har inntekter vil ikke betale skatt, men opparbeide seg et underskudd som kan trekkes fra den dagen selskapet går med overskudd.
Leterefusjonsordningen er derfor ikke en subsidiering av oljeselskapene.
For selskaper uten inntekter i form av produksjon betyr lang ledetid (fra leting til produksjon) en barriere sammenlignet med etablerte selskaper. De vil rett og slett ikke ha anledning til å lete.
For å gjøre det lettere for nye selskaper å etablere seg på norsk sokkel innførte derfor Stortinget i 2005 leterefusjonsordningen, som gir oljeselskaper som foreløpig ikke går med overskudd anledning til å få refundert skattefradraget for letekostnader allerede påfølgende år.
Dette likestiller nye og etablerte petroleumsselskaper på norsk sokkel og skaper grunnlag for konkurranse og et mangfold som mest sannsynlig vil gi flere lønnsomme funn, skriver Norsk olje og gass.
I artikkelen blir det også forklart hvorfor «staten ikke taper penger på leterefusjonsordningen» og hvorfor «leterefusjonsordningen er en fordel for selskapene» .
2 kommentarer
Ideellt innebærer leterefusjonsordningen at leteselskaper får utbetalt (med forsinkelse) verdien av skattefradraget de ellers ville fått for utgiftene til letingen – men at de dermed må betale mer skatt når de begynner å tjene penger. So far, so good. Det er heller ikke tvil om at den har vært lønnsom for AS Norge; utgift til enorm inntekts ervervelse.
Men, vi har jo hatt en del oljeselskaper som ikke har kommet i skatteposisjon; de har forsvunnet nettopp fordi de ikke tjente penger. Disse selskapene har de facto fått 78% av utgiftene dekket av staten inntil de la inn årene.
Hvis det at staten dekker 78% av utgiftene til et selskap som går med underskudd ikke er subsidier – ja hva er det da?
Det er kanskje noe vi må leve med, et uheldig utslag av en ellers god ordning. Men det må kunne påpekes og diskuteres uten at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen får panikkanfall og går fullt lobby-bananas mot en hver som utfordrer tabuet, slik han gjorde mot Espen Barth Eide.
Et meget viktig poeng som ofte glemmes er at olje og gass industri er per definisjon avhengig av letting og forståelse av geologien på sokkelen får å finne olje.
Selskap som «stikker av» slik som nevnt, bidrar likevel enormt til forståelse av geologien på sokkelen gjennom brønnene de boret – selv om de ikke fant olje der. Som Rønnevik (Saga/Lundin), Norges mest meriterte letesjef, mange ganger har sagt – «vi lærte mest av de tørre brønnen – disse hjalp oss til fremtidige funn».
Deres bidrag er altså positivt for Norge, selv om nevnte selskap som aldri kom i skatteposisjon – ikke fant olje. Andre vil – med den kunnskapen førstnevnte bidro med.
Grunnet oljedirektoratet og deling av kjerneprøver og geodata fra alle brønner – en særnorsk konstruksjon vi har all grunn til å være stolte av – har det vært mulig, og er fortsatt mulig å finne olje på norsk sokkel på en måte som er til økonomisk velsignelse for staten.
Hele den norske modellen og velferdsstaten henger på oljen. Hvor kommer penger til ny fregatt fra – fra «oljefondet».
I dag er det kun SaudiAramco som har ekstra overflødig kapasitet på 2-3 prosent av verdens dagsproduksjonen – som kan benyttes, og blir benyttet til å – i noen grad å moderere oljeprisen.
Ingen andre land har ekstra kapasitet som kan settes inn «over natte». Her har Norge et opplagt internasjonalt ansvar for å sikre sitt lille bidrag til verdens energiregnskap.
Leting i Norge er vanskelig. Et «fillefelt» på grensen til uinteressant i Iran eller Irak er stort som Johan Sverdrup. I Norge jobber vi med vesentlig mindre felt som er vanskelige å finne, men oljen er av ypperste kvalitet.
Norsk olje og kunnskapen rundt dette er noe som bare blir mer og mer etterspurt i en verden med sterkt økende energibehov – uaktet solceller og vindkraft. Det er simpelthen ikke tilgang på tilstrekkelig energi for alle – i en verden der alle vil bruke mer.