Torvmysteriet på Hardangervidda

I et nydelig sommervær går jeg lett og raskt oppover skråningen mot Falkesåta. Her oppe i 1400 meters høyde er det fint å vandre, ikke noe vier- eller bjerkekratt, knapt noe vegetasjon i det hele tatt, bare et tynt lag med lav på bergartene. Det er lett å se hva berggrunnen består av, slike forhold passer utmerket for en feltgeolog på jobb.

Trives i sur jord

Det er første gang jeg er på Falkesåta, denne lille nuten med et fantastisk utsyn over den flate Hardangervidda. På toppen møter det meg en stor overraskelse. Et ca. halv meter tykt lag med torvjord ligger rett på de blankskurte, lyse gneisene fra Jordens urtid, en fullstendig uforklarlig plassering av fin torvjord. Hva har et torvlag å gjøre på en topp midt inne på vidda? Det virker så usannsynlig at jeg et øyeblikk lurer på om noen kunne ha båret det opp? Men nei, dette er tydeligvis gamle saker som har ligget der i lang, lang tid.

Vel nede i sivilisasjonen noen uker senere nevner jeg dette gåtefulle fenomenet for fjellvante folk, og alle sammen gir det samme svaret: Dette er torvjord dannet fra fugleekskrementer, vi snakker om såkalte fugletuer eller falketuer. ”De finnes flere steder på Hardangervidda, gjerne på gode utsiktspunkter, der fuglene har sittet og holdt utkikk og lagt fra seg sine visittkort som så har blitt til jord,” ble det sagt.Andre steder, på sørlige og tørre breddegrader, kalles slike avsetninger guano, dannet av ekskrementer fra sjøfugl.

Jeg måtte jo først godta en slik fascinerende forklaring, og de etterfølgende somrene oppdaget jeg flere lignende tuer både på topper og flat mark. Men, uansett hvor jeg fant fugletuene, det vokste bare multer, myrull og noe starrgras på dem, aldri noe annet. Her var det noe som ikke stemte, for hvis tuene var dannet av fugleskitt, skulle det også være innslag av næringskrevende planter, og ikke bare disse nøysomme vekstene som trives best i sur myrjord.

Nysgjerrigheten var vekket, forskeren i meg var med ett på jobb, innen et felt som absolutt ikke var mitt. Dette måtte jeg bare finne ut av.

Yngre enn antatt

Etter å ha sett nøyere på formen på tuene og diskutert med ulike fagfolk, gikk det etter hvert opp for meg at dette ikke var tuer som hadde blitt bygd opp av fugleekskrementer, de var tvert imot rester etter et større torvlag. Det helt avgjørende argumentet var at tuene kun består av myrplanter. Planteveksten i tuene utelukker rett og slett at de er dannet av fugleskitt. Tuene finnes over hele vidda, og hvis vi først er enige om at de er rester av et myrlag, er det rimelig å anta at torvlaget har dekket større områder på Hardangervidda.

Det neste spørsmålet er da hvor gammel denne torven er, når ble den dannet?

Det er lett å anslå en maksimumsalder. Torvlaget må ha blitt dannet etter at isen trakk seg tilbake for omtrent 10 000 år siden, for torvjorden er helt fri for blokker, stein og grus som isen ellers har etterlatt seg over hele vidda.

Den første tiden etter at isen forsvant var varm og tørr (boreal tid), og ikke egnet for myrdannelse. Men i tidsrommet for 9000 til 5300 år siden var klimaet varmt og fuktig (atlantisk tid) og gunstig for myrdannelse. Derfor var det naturlig å gjette på at torvlaget på Falkesåta og torvtuene rundt om på vidda kunne være rester etter myrer fra atlantisk tid.

Altså måtte vi inn på vidda igjen, nå for å hente prøver for aldersbestemmelse. Vi valgte ut fire torvtuer: Falkesåta, Dvergsmednuten, Holmasjølægeret og en tue vest for Trondsbu. Hvorfor vi valgte akkurat disse fire, hadde en helt spesiell årsak som vi skal komme tilbake til.

Vi fikk tillatelse til helikoptertransport inn over vidda, og på den måten følte vi oss som moderne feltgeologer med rask transport mellom interessante blotninger. Den gammeldagse spaden var imidlertid med, og torv ble omsorgsfullt og forsiktig gravd opp, samlet i store plastposer og merket behørig. Tilbake på NGU fikk jeg helt nødvendig og kompetent hjelp av kollega og kvartærgeolog Lars Olsen. Han foretok et skjønnsomt utvalg av prøver som så ble sent til laboratoriet i Nederland for aldersbestemmelse. Da resultatene kom tilbake, fikk Lars satt dataene inn i diagrammet som viser sammenhengen mellom aldersbestemmelsene og allerede etablert kunnskap om tidligere tiders klima.

De fire torvtuene har forskjellig alder, men de ble alle dannet i tidsrommet for 1400 til 3000 år siden. Det eldre torvlaget fra atlantisk tid, som vi antar har dekket vidda, må derfor ha blitt fjernet av erosjon i den tørre og varme perioden (subboreal tid) før de tuedannende torvlagene ble dannet i subatlantisk tid.

Stadige klimaskifter

Hvordan stemmer så dannelsen av dette torvlaget med klimavariasjonene som er kjent fra denne tiden?

I atlantisk tid var værlaget som nevnt gunstig for dannelse av myrer, mens tidsrommet etter 5300 år (subboreal tid) var varmt og tørt frem til for ca. 2500 år siden. Deretter ble værlaget kjøligere og fuktigere (subatlantisk tid), og dette er gunstig for myrdannelse. Tre av prøvene våre faller innenfor dette siste tidsrommet. Dannelsen av det eldste torvlaget på Falkesåta faller imidlertid innenfor slutten av subboreal tid, da klimaet var antatt å være varmt og tørt. Men torvlaget på Falkesåta viser at fuktigheten i visse områder må ha økt på slutten av perioden, noe som også indikeres av innvandringen av gran på denne tiden. Gran vokser som kjent best i fuktig klima.

Uansett klimavariasjoner, det er vanskelig å forstå hvordan torven har blitt bevart i hele 3000 år på en topp som Falkesåta, og ikke i omgivelsene rundt toppen.

Forklaringen kan være at laget om vinteren er beskyttet mot vinden der det ligger under snøen, og at det om sommeren er langt mindre erosjon fra rennende vann på en topp enn i skråninger. Dette understøttes av at noe av torven rundt toppvarden ble gravd vekk for å plassere et trigonometrisk punkt, etter det har vinden fått bedre tak, og vi ser tydelig at torvlaget nå er utsatt for erosjon. Det blir nok ikke liggende der lenge.

Flere tusen år gamle varder

Arbeidet tok en ny og spennende vending da jeg registrerte at det på fire steder sto gamle varder midt inne i tuene, de var så og si begravd i denne torvjorden. Uansett hvordan torven hadde kommet på plass, måtte vardene være eldre enn torvdannelsen. Det var derfor disse tuene ble valgt ut til aldersbestemmelse, da slo vi to fluer i ett smekk, vi fikk både alderen på torvdannelsen og minstealderen på vardene.

Varden ved Holmasjølægeret står kanskje ved det mest kjente lægeret (overnattingssted for tidlige vandrere som dro over fjellet) langs Nordmannsslepene på Hardangervidda. Nordmannsslepene er på Vestlandet kjent som et nett av gamle veifar over vidda, navnet kom av at folk østpå kalte vestlendingene for»nordmenn”.

Varden som står ca. to km vest-sørvest for Trondsbu ligger ved en gjengrodd ferdselsvei som grener av fra en gammel sti som går på vestsiden av Bjoreio.

Dette er begge varder som mest sannsynlig er knyttet til eldgamle ferdselsveier. Den som først studerte de gamle øst-vest slepene over vidda, lokalhistorikeren Reidar Fønnebø, beskriver først og fremst trafikken som man visste foregikk de siste 4-500 år, men han antyder at slepene kanskje ble brukt allerede i vikingtiden (800-1100 e. Kr.). Våre undersøkelser viser at de er enda eldre, 1400 til 1700 år, altså fra jernalderen.

Arkeologene har påvist at det allerede for 8300 år siden var folk på vidda som drev fiske og fangst. Derfor er det ikke så underlig at de også bygde varder for å finne frem til fiske- og fangstplassene, de hadde jo verken kart, kompass eller GPS å hjelpe seg med. Nå har vi gode indikasjoner på at de store slepene som forbandt Østlandet og Vestlandet antagelig eksisterte for over 1700 år siden.

De to andre tuene ligger ikke ved ferdselsveier, men på topper. Varden på Dvergsmednuten er eldre enn 2300-2400 år, den ble kanskje satt opp fordi det på toppen her er en forekomst av kvartskrystaller, noe som var svært verdifullt som materiale til pilespisser og diverse redskaper i både steinalderen (10 000-1800 f.Kr.) og bronsealderen (1800-500 f.Kr.).

Varden på Falkesåta er eldre enn 2800 år, det er grunn til å tro at den ble bygget for å vise hovedretningen for ferdafolk som kom vestfra og hadde vadet Lågen ved Lågaros, og som skulle videre til Mår. Eller kanskje forfedrene våre simpelthen likte å bygge varder på topper, slik vi også gjør?

Direkte bånd til våre forfedre

En fjellkar som hadde vært på Falkesåta mange ganger utbrøt da jeg fortalte ham om den anselige alderen på varden der: ”Neste gang jeg kommer dit skal jeg sannelig ta av meg hatten!”

Ja, de gamle vardene må behandles med respekt og bli tatt godt vare på. De er blant de eldste ruinene vi har, verdifulle fornminner som på en sterk og direkte måte knytter oss til våre forfedre.