Bølling Sø i Danmark er viden kjent blant forskere for kunnskapen som sedimenter og torv fra senglasial tid har brakt oss. Her finner vi en tverrfaglig forundringspakke som deles av geologer, botanikere og arkeologer. Stedet har sågar gitt navn til en geologisk periode.
Tilsynelatende en ganske alminnelig innsjø. Men for danske botanikere og geologer har Bølling Sø hatt stor betydning for å øke kunnskapen om både steinalderen og jernalderen. Sjøen ligger i en dødisgrop dannet under isavsmeltingen for mindre enn 20 000 år siden. Etter hvert grodde den til og endte opp som myr med tykke torvlag. Etter at torven ble utnyttet som brensel på 1800- og 1900-tallet, ble den mellom 1994 og 2005 rehabilitert som innsjø i et stort «naturgjenopprettingsprosjekt». Foto: Halfdan Carstens
Denne artikkelen er én av flere som omhandler innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her. Jeg har også skrevet en artikkelserie om menneskets utvikling sett i forhold til klimaendringene de siste 5-6 millioner årene.
I den tidligere publiserte artikkelen «De fulgte reinsdyrflokkene» ble vi kjent med de første jegerne som kom fra sør og inn i Danmark. Dette var i bølling tid (14 700-14 000 før nå), og i denne artikkelen skal vi bli litt bedre kjent med historien bak navnene både på denne og den etterfølgende perioden allerød. Et lite stykke vitenskapshistorie.
Steinaldermenneskenes verden var i stadig forandring.
Henimot slutten av siste istid – for 14 700 år siden – ble det raskt både varmere og fuktigere. Store deler av innlandsisen som dekket landet begynte å smelte, og kystområdene fra Lista til Karmøy var blant de første som ble isfrie (geo365.no: «De fulgte reinsdyrflokkene»).
Klimaforbedringen i begynnelsen av bølling tid forårsaket dermed noen av de mest dramatiske landskapsendringene i norsk, geologisk historie. Den smeltende innlandsisen blottla fjell, smeltevann strømmet i kolossale mengder gjennom dalene og utover de flate landskapene, planter og trær slo rot og stadig flere dyr fant levelige kår. Samtidig steg havnivået og druknet kystområder før landhevningen fikk overtaket. Det plutselige «mildværet» ved innledningen til bølling tid markerte et vendepunkt.
I Danmark hadde imidlertid isen sluppet favntaket for lenge siden, og jegerne benyttet det forbedrete klimaet til å vandre nordover.
I begynnelsen av bølling tid (t.v.) begynte isen å forsvinne fra det sørvestligste Norge, og i de påfølgende to tusen år – fram mot yngre dryas – fortsatte nedsmeltingen (t.h.). Vi ser også hvordan Sør-Sverige ble blottlagt gjennom denne perioden. Danmark var derimot allerede isfri ved innledningen til bølling. Legg merke til at det kan ha vært kort avstand fra Doggerland til norskekysten. På et islagt hav har derfor rein og andre dyr «fulgt» fuglene og dratt nordover (geo365.no: «Blomvåg – et rikt dyreliv»). At noen mennesker gjorde det samme, er det ikke belegg for å påstå (geo365.no: «De fulgte reinsdyrflokkene»). Illustrasjon: ICEMAP interactive
En klassisk lokalitet
Bølling Sø. Du har sikkert ikke hørt navnet. Det forstår seg. Den er verken stor eller prangende. Snarere tvert imot. På en sur høstdag er den liten, kjedelig og omkranset av blekgult siv og grå trær. I rettferdighetens navn må vi legge til at sjøen er et attraktivt friluftsområde når sola skinner på en varm sommerdag. Ifølge den danske Naturstyrelsen er Bølling Sø i våre dager karakterisert av en mangfoldig vegetasjon med tilhørende dyreliv og en «enestående natur».
Som vi skal se i en senere artikkel, var sjøen også svært attraktiv for steinaldermenneskene – og har derfor blitt en godbit for arkeologene.
Bølling Sø er godt kjent blant kvartærgeologer og botanikere over hele verden. Det var nettopp der den danske botanikeren Johannes (Johs.) Iversen (1904-1971) fant pollen fra den første varmeperioden (interstadialen) i senglasial tid[1]. Den vi kjenner som bølling (14 700-14 000 før nå). For stratigrafer er derfor tidsperioden bølling rotfestet, og har med tiden blitt anerkjent internasjonalt som en stratigrafisk enhet.
T.v: Bølling Sø ligger midt på Jylland. Fra en høyderygg lagt opp av innlandsisen (endemorene), går også vannskillet mellom øst og vest. T.h: Endemorene (Otto Tanks morene) avsatt i yngre dryas av en isbre tilsvarende den vi ser i bakgrunnen. Foto: Halfdan Carstens
Markant høyderygg
Bølling Sø – Danmarks høyest beliggende innsjø (67 moh.) – finner vi midt på Jylland. Den ligger på Hovedoppholdslinjen[2] (eller Ussings israndlinje/Den jyske høyderyg) som er så langt vest i Danmark som innlandsisen fløt under siste istids maksimum (geo365.no: «Et land uten liv») for 22 000 år siden. Det høyeste punktet på ryggen (170 moh.) er også det høyeste punktet i Danmark.
Øst og nord for linjen er det et typisk undulerende morenelandskap med tunneldaler og tallrike dødisgroper. Vest og sør for linjen finner vi hva danskene kaller et hedelandskap (et skogløst smeltevannslandskap der lyng vokser på løsmasser med mye sand). Det har sin opprinnelse fra en tidligere istid (elster, 480 000-420 000 år siden). Hovedoppholdslinjen blir kalt «Danmarks viktigste terreng og landskapsgrense».
Vi kan gjerne si at Hovedoppholdslinjen er Danmarks svar på det norske Raet. Den store forskjellen er at Hovedoppholdslinjen er 10 000 år eldre enn Raet. Den viser innlandsisens vestligste begrensning under siste istids maksimum, mens Raet viser hvor langt ut mot kysten innlandsisen rykket fram under den senere kuldeperioden yngre dryas for 12 800-11 700 år siden.
Høyderyggen – Hærvejen – har gjennom historisk tid vært en viktig ferdselsåre (på lik linje med Raet). Det er lett å forestille seg at den også har hatt en viktig funksjon for tidlige steinaldermennesker da de var på vandring mellom forskjellige boplasser. Før skogen tetnet til i boreal tid (10 200-8 950 år før nå), hadde de herfra også god utsikt mot jaktmarkene.
Hærvejen er en populær sykkelrute gjennom Danmark der turistene blir godt kjent med landets historie, kultur og natur.
Innlandsisens maksimale utbredelse for 22 000 år siden. Bølling Sø ligger i en dødisgrop på den lange høyderyggen – Hovedoppholdslinjen – som isen skubbet opp foran seg mens den fortsatt fløt framover. Vi ser det er lenge til innlandsisen forsvinner fra Norge. Kilde: Anna L.C. Hughes med flere. 2016.
Bølling tid
Siste istids maksimum var over for flere tusen år siden. Men det var først i begynnelsen av bølling – for 14 700 år siden – at det virkelig begynte å bli varmere og vegetasjonen kledde landskapet. Varmt – i vår forstand – var det likevel ikke. Sommertemperaturene ved Bølling Sø kan ha vært 11-12 grader i gjennomsnitt. I Norge må vi i dag dra over tregrensen i sør-norske fjell, eller til kysten av Troms og Finnmark for å finne så lave sommertemperaturer.
Temperaturøkningen ved innledningen til bølling er markant (oransje ellipse). Det samme er den svakt nedadgående temperaturen gjennom bølling-allerød. Den fargerike fjellsmellen hører med til pionerplantene som tidlig kom til Danmark. Foto: Wikimedia Commons
Et radarpar åpnet ballet
Danske naturforskere begynte allerede på 1800-tallet å interessere seg for kvartære avsetninger. Japetus Steenstrup (1813-1897) så for eksempel på muligheten for å benytte fossiler for å studere hvordan de danske skogene utviklet seg etter Istiden. Han kjente da formodentlig til istidsteorien som den dansk/norske professoren Jens Esmark lanserte i 1823/1824 (geo365.no: «Jens Esmarks veier til Istiden»), og som den sveitsiske geologen Louis Agassiz med bravur markedsførte og gjorde kjent over hele verden et par tiår senere[3].
Det var imidlertid botaniker/geolog-paret (NikolayHartz (1867-1937) og Vilhelm Milthers (1865-1962)) som tidlig på 1900-tallet stod for den første vitenskapelige identifikasjonen av en varmeperiode i senglasial tid. Den som senere har blitt kjent som bølling-allerød[4].
Historien starter med at de på Sjælland (i kommunen Allerød, nord for København) fant pollen og plantefossiler som indikerte en brå oppvarming[5]. Midt imellom lag med pollen fra reinrose (dryas octopetala). Der tørr mammutsteppe måtte vike for våt tundra, så de at mer varmekrevende arter vandret inn til Danmark. Senere er denne oppdagelsen korrelert med isotopdata fra Grønland som har dokumentert en markant temperaturøkning på mellom fem og ti grader i løpet av et par tiår for rundt 14 700 år siden.
Professor emeritus Aage Paus forteller denne anekdoten: «Harts og Milthers «fant» allerød under et pub-besøk i den lille byen Allerød på Sjælland. De måtte ut å pisse, og i en nylig gravd grøft så de organiske bunnsedimenter som måtte tilhøre interstadialen de valgte å kalle allerød, uten den minste anelse om at sedimentene ganske sikkert også hadde spor etter både bølling, eldre dryas og nye allerød. Senere, inntil Iversen «fant» bølling, ble alle slike lag kalt allerød.»
All ære til Harts og Milthers for denne epokegjørende oppdagelsen på en tid da senglasiale klimafluktuasjoner ikke var kjent. Den er imidlertid Iversen – nevnt ovenfor – som har satt sterkest spor etter seg når det gjelder bølling og allerød.
Arnestedet
Allerød Lergrav leverte fra 1870 til 1970 råvarer til teglverket i Allerød. I et lag mellom glasiale sedimenter oppdaget geologen Milthers og botanikeren Hartz i 1897 planterester, en ulvekjeve og gevirer fra elg og rein. De forstod da at klimaet, som rådet da disse lagene ble avsatt, hadde vært mye varmere enn før og etter (under og over). Området er i dag fredet på grunn av sine biologiske kvaliteter, men lagene som avslørte «mildværet» er i dag tildekket. Nå er det ny interesse for å finne ut hva som skjedde – og hvorfor – ved overgangen fra eldre dryas til allerød. To geologer fra GEUS startet i fjor med å kjernebore på samme sted som allerød ble oppdaget. På det vitenskapelige programmet står C14-dateringer, isotopmålinger, geokjemi, DNA- og makrofossilanalyser.
Den klassiske vegetasjonshistorien
Iversen var den som i 1942 først påviste en eldre varmeperiode i sedimenter rundt Bølling Sø[6]. Uten C14-dateringer (de kom først på 1950-tallet), mente Iversen – basert på analyser av pollen og sedimentologiske kjerneprøver – at bølling var eldre enn allerød. Det var spesielt høye verdier av bjørkepollen som fortalte ham at tundra/steppevegetasjonen som inntil da hadde dominert i Danmark var i ferd med å slippe taket. At elg erstattet rein i faunaen bekreftet dette.
Den dedikerte botanikeren var også den som la inn eldre dryas som en kort (100-200 år) kuldeperiode mellom bølling og (nye) allerød. I tillegg var han nok også den første til å gi navnet eldste dryas til den første pionerfasen rett etter siste istids maksimum[7].
Iversens fortjeneste er at han integrerte pollenanalyse med stratigrafi for å rekonstruere vegetasjon og klimaendringer. Han er av den grunn kjent for å ha etablert den klassiske vegetasjonshistorien, der bølling og allerød er helt sentrale. Metoden han standardiserte er beskrevet i en standardverket han skrev sammen med den norske professoren Knut Fægri (Textbook of Pollen Analysis), første gang publisert i 1930, siste gang i 1989.
Iversen var også den første som systematiserte og tidfestet de to interstadialene bølling og allerød i en bredere kvartærgeologisk ramme. Han har derfor gått inn i historien som en pioner når det gjelder forståelsen av klimahistorien.
Palynologene har siden lært oss at mange forskjellige vekster fant gode levevilkår under nye klimatiske betingelser. Vier, einer, dvergbjørk, senere også bjørk, vandret inn fra sør. Til gjengjeld ble lyskrevende gressarter, lyng, krekling og tyttebær trengt vekk. Det var dette fuktige tundralandskapet som møtte menneskene som tilhørte Hamburg-kulturen (med Meiendorf i Nord-Tyskland som typelokalitet), en kultur som vokste fram gjennom bølling tid, og som karakteriseres av at rein det viktigste byttedyret, (geo365.no: «De fulgte reinsdyrflokkene»).
Hartz og Milthers, etterfulgt av Iversen, la med sitt arbeid grunnlaget for den biostratigrafiske inndelingen av senglasial tid i Nord-Europa. Med tiden har inndelingen nådd ut over hele verden, slik det framgår av en vitenskapelig artikkel[8]:
A widely employed nomenclature for climatic change during the Last Termination is the sequence Oldest Dryas, Bølling, Older Dryas, Allerød, and Younger Dryas. These episodes were originally defined as periods of biostratigraphic change reflected in terrestrial records in Denmark, but they have subsequently been widely used in other geological contexts, and in areas for which they were never initially intended. Strictly speaking, this terminology should be restricted to Scandinavian terrestrial records, but we acknowledge that the terms are now so firmly embedded in the Quaternary literature that they cannot realistically be replaced.
Den senglasiale inndelingen i fem aldre (som vi benytter i denne artikkelserien) stammer altså fra Danmark, men er nå så godt innarbeidet i kvartærgeologien at de har kommet for å bli. Blant geologer er de likevel dårlig kjent i Norge. Ganske enkelt fordi vi i det store og det hele har få avsetninger fra senglasial tid, og at de i alle fall ikke har satt preg på landskapet.
Botanikerne ser litt annerledes på det. Ifølge Aage Paus er det både i Tromsø, Trondheim og Bergen fagfolk som har publisert funn fra senglasial tid, og han var selv den første i Norge som gjennom sin doktorgrad viste at det her i landet er spor etter alle fem perioder.
Helt til slutt: En spektakulær lokalitet i Øygarden vitner om et frodig dyreliv på kysten av Vestlandet i bølling (geo365.no: «Blomvåg – et rikt dyreliv»).
Vi er i senglasial tid, det har blitt betydelig varmere, og det kan se ut som om Istiden endelig har sluppet taket. Men nei. Enda en gang skulle isbreene vokse seg store og smelte sammen til en stor kappe som dekket det meste av landet. Hva skjedde da med steinaldermenneskene som hadde begynt å flytte nordover? I sin evige jakt på rødt kjøtt? Istidens siste krampetrekning – yngre dryas – og grunnlaget den la for en ny kultur, er tema i neste artikkel.
Artikkelen er korrigert og supplert av professor emeritus Aage Paus.
Litt dansk senglasial historie
Istidens kulde var ikke over fordi siste istids maksimum kulminerte for 18 000 år siden. Den fortsatte gjennom den flere tusen år lange perioden kjent som eldste dryas. Likevel forsvant innlandsisen fra Danmark (ICEMAP interactive). Landet lå med ett åpent for innvandring av planter (dvergbjørk, vier og krekling) og dyr.
Mens det meste av norsk istidshistorie – sett med en geologens øyne – dreier seg om avsmeltingen etter yngre dryas, har danskene derfor et nært forhold til det som skjedde gjennom de tre foregående periodene eldste dryas, bølling, eldre dryas og allerød. (Faktaboks 1: Botanisk tid).
Mammutsteppen måtte vike da den gode varmen på dramatisk vis innledet bølling. Solrose, tindved, einer, dvergbjørk, vier og gress trivdes på den våte tundraen. Til tross for ny og til dels ganske fargerik vegetasjon, var landskapet åpent.
Solrose-pollen er også funnet i norske senglasiale sedimenter. Men botanikerne har antatt at blomsten forsvant fra Norge i preboreal tid. På slutten av 80-tallet ble den imidlertid funnet på Jeløya utenfor Moss. Senere er den funnet på Hvaler. Så kanskje forsvant solrose aldri fra Norge? (PM Aage Paus)
I eldre dryas vendte kulden tilbake og trærne forsvant. Johs. Iversen (nevnt i hovedteksten) forstod dette allerede på 1940-tallet da han analyserte stratigrafi og pollen ved Bølling Sø.
Da klimaet på nytt, etter bare hundre år, ble varmere og våtere, vendte de varmekjære trærne tilbake. Bjerk, rogn, osp, einer og tindved dannet en åpen skog som var karakteristisk for allerød. Kanskje minnet landskapet mer om en åpen, inviterende park enn en tett, utilgjengelig skog,
Så ble det i yngre dryas igjen kaldt og tørt. Landskapet åpnet seg på nytt. Mammutsteppen med næringsrikt gress og sparsom buskvegetasjon dominerte. Reinjegerne hadde gode tider.
Danmarks vegetasjonshistorie i senglasial tid er et resultat av markante klimaendringer i en størrelsesorden som holocen (de siste 11 700 år) ikke har vært gjenstand for. GS=Grønland stadial. GI=Grønland interstadial.
Kilder:
Gunnar Larsen (red.) Naturen i Danmark. Geologien. 2006.
Freddy Boysen med flere. Bølling Sø og Stenholt Skov. Historie og natur. 2008.
Anna L.C. Hughes med flere. The last Eurasian ice sheets – a chronological database and time-slice reconstruction, DATED-1. 2016.
[1] Kvartærgeologene regner her senglasial tid som periodene eldste dryas, bølling, eldre dryas, allerød og yngre dryas. Nyere forskning rettferdiggjør at de tre første slås sammen til bølling-allerød.
[2]Hovedoppholdslinjen ble oppdaget av den danske geologen Niels Viggo Ussing (1864-1911), og publisert i 1907 artikleneOm Jyllands Hedesletter og Teorierne for deres Dannelse (1903) og Om Floddale og Randmoræner i Jylland (1907). Den kalles derfor også Ussinglinjen, og forteller altså om et markant skifte i topografi forårsaket av isens framrykning fra nordøst for 23 000 til 21 000 år siden.
[3] I boka Jens Esmark. Istidens oppdager (2017) gir professor emeritus Geir Hestmark en detaljert beskrivelse av hvordan Jens Esmark kom til sin erkjennelse. Her fortelles også historien om Louis Agassiz som i ettertid (urettmessig) har fått æren for oppdagelsen av Istiden.
[4] Av de fleste er bølling og allerød (atskilt av eldre dryas) senere slått sammen til bølling-allerød, en nærmere to tusen år lang periode med mildt klima imellom de to kuldeperiodene eldste dryas og yngre dryas.
[5] Hartz, N. & Milthers, V. (1901). Det senglaciale Ler i Allerød Teglværksgrav. Meddelelser fra Dansk Geologisk Forening, 8, 1–17.
[6] Ole Bennike og Kaarina Sarmaja-Korjonen. Findes Bøling i Bølling Sø? Geologisk nyt. 2005.
[8]Sune O. Rasmussen med flere. A stratigraphic framework for abrupt climatic changes during the Last Glacial period based on three synchronized Greenland ice-core records: refining and extending the INTIMATE event stratigraphy. 2014.
