Da temperaturen på ekstremt kort tid steg med sju-åtte grader for 11 700 år siden, og innlandsisen over Norge, Sverige og Finland begynte å smelte i et rasende tempo, gjennomgikk naturen en total «makeover». For planter, dyr og mennesker var kombinasjonen av økt temperatur og endret landskap en ulykke uten sidestykke. De måtte alle forholde seg til en helt ny verden. Ikke alle var i stand til det.
Ved Istidens slutt. Smeltevannet fra innlandsisen på Grønland renner i elver over isen før det styrter ned i loddrette hull gjennom isen og fortsetter ferden mot havet under isen. Det samme skjedde med smeltevannet da innlandsisen over Norge begynte å krympe for 11 700 år siden. Turkist farget vann rant på hvit is og forsvant plutselig ned i bekmørke sjakter og flommet videre i lange tunneler under isen. Ved iskanten veltet vannet så ut over det grå, livløse landskapet. En prinsippskisse for mouliner (bresjakt/smeltevannssjakt) ligger i slutten av artikkelen. Foto: Wikimedia Commons
Denne artikkelen er én av flere som omhandler omstendigheten rundt innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her. Nå har vi kommet til holocen – vår egen tid – og starter med å fortelle om den dramatiske klimaendringen som innledet perioden.
For 11 700 år siden inntraff den største naturkatastrofen som noensinne har rammet menneskene i Nord-Europa[1], [2]. Temperaturen steg med 7-8 oC løpet av bare noen få tiår. Samtidig økte nedbørsmengdene, og om somrene falt varmt regn i stedet for kald snø. Klimaet var i total forandring. Europa gikk fra «kjøleskap» til «varmeskap».
Virkningen var uunngåelig. Det som var igjen av innlandsisen over Norge, Sverige og Finland begynte å smelte. I et stadig raskere tempo ble isdekket tynnere. I løpet av bare et par tusen år var så å si all is borte. Forsvunnet. Nord-Europas geografi var ikke til å kjenne igjen.
Steinaldermenneskene som sanket, fisket og jaktet ved overgangen til holocen/boreal opplevde at landskapet endret seg dramatisk – omtrent fra år til år. De møtte uante utfordringer.
Temperatur- og nedbørvariasjoner på grønlandsisen fra siste istids maksimum fram til vår egen tid. Kuldeperioden yngre dryas var Istidens siste krampetrekning. Siden preboreal tid har det vært jevnt varmt, og på langt nær så store utslag i temperaturen som før Istidens slutt. Foreløpig er det heller ingenting som tyder på at vi er på vei inn i verken en ny kuldeperiode eller en ny istid. Legg merke til at nedbørsmengden korrelerer med temperaturendringene. Ellipsen markerer den brå oppvarmingen ved overgangen fra yngre dryas til boreal. Kilde: Modifisert etter https://encyclopedia.pub/entry/29247.
Men kan det virkelig stemme at klimaet endret seg så mye på så kort tid?
Svaret er et klart «ja». Den ekstremt raske oppvarmingen som avsluttet den 1 100 år lange kuldeperioden yngre dryas er dokumentert i flere iskjerner fra Grønland[3], og den er bekreftet over store deler av Jorda.
Naturforskerne tror temperaturøkningen var like stor i Norden som på Grønland. Det finnes riktig nok ikke like god dokumentasjon som i iskjernene fra Grønland, men gjennom geologenes kartlegging av isavsmeltingshistorien[4] og botanikernes pollenanalyser av innsjøsedimenter, har de i et tett samarbeid klart å gjenskape hvor raskt temperaturen steg og hvor fort isen forsvant fra Nord-Europa.
Det er derfor ingen som trekker i tvil at temperaturen på spektakulært vis løp fullstendig løpsk for 11 700 år siden, og på den måten avsluttet Istiden.
Mennesket kom til Norden da Istiden gikk mot slutten: først til Danmark, så til Sverige, og deretter til Norge. Det havet som europeerne søkte til oppunder iskanten mot slutten av yngre dryas eller i tidlig preboreal tid, var kaldt og sydet av is. Bildene er fra Ilulissatfjorden på Grønland. Foto: Halfdan Carstens
Et landskap i hvitt og grått
Et barskt istidsklima var innenfor bare én generasjon erstattet av et klima vi kan kjenne oss igjen i.
Vi må til Grønland for å danne oss et bilde av hvordan Norge så ut da det brått ble varmere. Der dekker innlandsisen det meste av øya. Smeltevannet gjør elvene mektige. Langs kysten er det flere steder isfritt, men der breen når fram til havet eller fjorden, kalver den og blir til små og store isfjell. Ute på sjøen seiler isfjellene bedagelig av gårde.
Iskanten, som fram til for 11 700 år siden hadde ligget nært opp til den kyststripen vi kjenner i dag, forsvant lenger og lenger tilbake. Stadig nye områder ble isfrie. Grått fjell ble blottlagt. Nytt land ble til. Sankernes og jegernes nedslagsfelt ble større år for år.
T.v: Vi kan tenke oss Vestlandet omtrent som dette henimot Istidens slutt. Innlandsisen hadde begynt å smelte, og elvene vokste seg store. Men det var fortsatt kaldt, og delvis tilfrosne elver hørte med i landskapet. Foto: Wikimedia Commons T.h: Rett etter Istidens slutt var voldsomme elver og spektakulære fossefall et vanlig syn i de norske fjellene. Årsaken var den enorme avsmeltingen fra innlandsisen – flere meter av breoverflaten forsvant hvert eneste sommerhalvår. Bildet er fra Iguazú i Argentina. Foto: Halfdan Carstens
Fra kaldt til varmt
Med tanke på at vi i våre dager snakker om de ødeleggende virkningene av global oppvarming på «bare» to grader i forhold til førindustrielt nivå, er det mildt sagt vanskelig å forestille seg hvordan vi skulle ha forholdt oss til en temperaturøkning på opp mot ti grader i løpet av bare én generasjon eller to.
Mennesker som hadde håndtert livet i et kaldt klima, våknet til temperaturer de ikke hadde forutsetninger til å trives i.
Om slike endringer skulle skje i dag, ville konsekvensene blitt svært alvorlige.[5]
Richard B. Alley (fritt oversatt)
For menneskene som da levde på nordlige breddegrader, var virkningene av temperaturøkningen selvsagt katastrofale. Miljøet ble totalt forandret. Fjell ble blottlagt, smeltevann fylte opp dalene og flommet brutalt gjennom trange juv, elver fløt ut over flatlandet i strie strømmer, mens leire, sand, grus og steiner lå igjen etter vannmassene som hadde stormet fram. I fjordene kalvet isbreene, og på havet utenfor kysten fløt isfjell i en seig issørpe dominert av drivis, pakkis og iskoss.
Jorda tinte der det før hadde vært tundra, og stadig nye vekster grodde opp. Varmekjære arter fortrengte kuldekrevende arter. Etter en stund slo også de første trærne rot. Med ny vegetasjon, endret også dyrelivet seg. For datidens kultur var det aller verste at reinen og sjøpattedyrene rømte nordover. Spiskammeret flyttet seg til kaldere strøk. For mange ble løsningen å flytte etter.
Norden og Norge gikk etter denne brutale klimaendringen inn i en 1 500 år lang periode botanikerne og geologene kaller preboreal (11 700-10 200 før nåtid, se grafen over). Temperaturen økte jevnt i løpet av 1 500 år[6]. Det var likevel kjøligere enn i dag, og det var først i boreal (10 200-8 950 før nåtid) at temperaturene ble like gode som vi kjenner dem fra vår egen tid.
Store og raske klimaendringer har preget Jorda gjennom mesteparten av den tiden vi har gode data fra. Men i de få, avgjørende årtusenene da mennesket utviklet jordbruk og senere industri, har klimaet vært uvanlig stabilt.
Richard B. Alley (fritt oversatt).
Inn i preboreal tid kom sparsom vegetasjon dominert av alger, lav, gress og små busker. Tundralandskapet er karakterisert av at jorda er frosset (bare det aller øverste laget tiner om sommeren) og mangel på trær. Bildene er fra Dovre (t.v.) og Finnmark. Foto: Halfdan CarstensGjennom et par tusen år med et stadig varmere og våtere klima, gjennomgikk både vegetasjonen og dyrelivet store endringer. Kuldekrevende arter rømte til fjells og ble erstattet av varmekrevende arter. Fra et goldt og livløst landskap tidlig i preboreal tid, vokste skogen seg tett gjennom boreal tid, først med bjørk, deretter furu. Elg og villsvin ble nyttige byttedyr for steinaldermenneskene i boreal tid etter at reinen hadde rømt til fjells eller til våre nordligste kyststrøk. Foto: Halfdan Carstens/Wikimedia Commons
På ski over Grønland
I 1888 ble Fridtjof Nansen (1861-1930), sammen med fem andre eventyrlystne karer, den første til å krysse Grønland på ski. Motivasjonen hans var blant annet å lære mer om hvordan forholdene hadde vært i Nord-Europa under siste istid. Ekspedisjonen var i så måte vellykket. Han «fant» innlandsisen. Gjennom nesten sju uker (46 dager) måtte ekspedisjonen på seks mann slite seg over endeløse vidder. En uendelighet av snø og is. Kalde dager og kalde netter. Kraftige vinder. Tunge snøfall. Et ugjestmildt landskap uten det minste tegn til liv.
Krysningen av Grønland bød på store strabaser. Foto: Wikimedia Commons
Jordas geografi mot slutten av Istiden skiller seg kraftig ut fra den vi kjenner i dag. Årsaken er at det globale havnivået steg da ismassene over Jorda begynte å smelte. På drøyt 20 000 år steg det med opp mot 134 meter[7]. Store landområder druknet da havet sakte, men sikkert oversvømmet lavlandet.
Etter flere tusen år med isavsmelting, bare avbrutt av noen få kuldeperioder, stod det globale havnivået 55 meter[8] lavere ved inngangen til holocen enn det gjør i dag. Det eurasiske isvolumet hadde i samme periode minket fra 7 millioner km3 til 1,3 millioner km3. Vi kan sammenligne med at det globale havnivået vil stige med 7 meter hvis all isen over Grønland smelter, og med 60 meter hvis det samme skjer i Antarktis.
Med til de mest framtredende forsvunne landområdene som forsvant hører Doggerland (geo365.no: «Fra steppe til skog»), Sundaland (Sørøst-Asia), Sahul (mellom Australia og Papua New Guinea), nordkysten av Sibir og Beringia (dagens Beringstredet). Det beboelige arealet langs disse og flere andre kyststrekninger (inkludert en liten stripe utenfor Sør-Europa) har altså vært mye større. Dertil var også andre store områder som nå utgjør Kattegat og den sørlige delen av Østersjøen tørt land. Danmark og Sør-Sverige var forbundet og dannet en sammenhengende landmasse. Det var fri ferdsel for steinaldermenneskene.
Denne markante forskjellen i fordelingen mellom land og hav betød at mennesker og dyr fritt kunne vandre rundt i Nord-Europa uten å bli hindret av åpne havstrekninger. Derimot kunne nok elver fylt til randen med smeltevann fra isbreene gjøre det problematisk å bevege seg på tvers av «strøkretningen». Spesielt om våren og sommeren.
Havnivåstigningen har hatt store konsekvenser for arkeologenes mangelfulle forståelse av Istidens Europa. Boplasser fra eldre steinalder utenfor for eksempel Frankrike, der det ikke har vært landhevning i etterkant, ligger i dag under vann. De er utilgjengelige, og vi kan bare drømme om hvilke arkeologiske skatter som ligger skjult under vann.
Stigning i globalt havnivå siden siste istids maksimum. Havnivå i meter på loddrett akse. Tusen år før nå på horisontal akse.T.v: Nord-Europas geografi for 22 000 år siden. Legg merke til at det er et sammenhengende landområde fra Storbritannia i vest til Russland i øst, og at Storbritannia og Danmark var forbundet gjennom Doggerland. På mammutsteppen var det et rikt dyreliv (den pleistocene megafauna). T.h: Nord-Europas geografi for 12 000 år siden. Det meste av Norge lå fortsatt under isen, mens landområdene sør for oss hadde vært isfrie i mange tusen år. Med lavere havnivå utgjorde Doggerland fortsatt en bro mellom Storbritannia og Nordvest-Europa. Mellom Danmark og Sverige var det også tørt land. Det var derfor fritt fram for dyr og mennesker å forflytte seg mellom disse to landene. Tørt var det også i den sørligste delen av Kattegat. Kartet viser hvor steinalderskjelettene Sol, Koelbjergmanden og Österödkvinnan ble funnet (hhv. Norges, Sveriges og Danmarks eldste levninger etter mennesker; fra 9500, 10 000 og 10 500 år siden). Illustrasjon: Modifisert etter Hughes med flere
Uunngåelig sultkatastrofe
I løpet av bare én til to generasjoner ble verden snudd på hodet for urfolket i dagens Nord-Tyskland, Danmark og Sør-Sverige. Kanskje var det også noen få som allerede hadde kommet seg til Sør-Norge. Fra kjølige somre og kalde vintre gikk de alle plutselig inn i en tid med varme somre og milde vintre.
Forandringen ved innledningen til preboreal kom naturligvis som et sjokk. Ingen kunne forstå hva som egentlig skjedde, enn si hvorfor det skjedde, og vi kan levende forestille oss at det ble ofret til gudene i håp om å stille deres vrede. Sjamanene gjorde nok sitt beste. Det hjalp lite.
Det ble en daglig kamp mot naturkreftene, og sannheten er nok at alle hadde vanskeligheter med å håndtere denne brutale overgangen. Oppvarmingen ble en katastrofe. Men det var ikke temperaturen i seg selv som var problemet. Det varmere været kunne de saktens tåle. Steinaldermenneskene likte nok også å døse i solen etter en vellykket jakt. Utfordringen var at viltet forsvant. Spiskammeret minket år for år. Det betød smalhans og sult. I verste fall død.
Klimaet og landskapet var i sterk endring. Steinaldermenneskenes skjebne var usikker.
Reinen – jegernes livsnerve – forsvant først. Den hadde vært selve grunnlaget for tilværelsen, og da den trakk bort, forsvant også tryggheten. Det begynte med at reinlaven, som utgjør 80–90 prosent av reinsdyrets kosthold, raskt ble utkonkurrert av andre planter. År for år krympet matfatet. For istidsdyrene fantes det bare én løsning: å trekke nordover, mot kaldere områder, der reinlaven igjen kunne gro på de isfrie landskapene. Noen mennesker må ha fulgt etter. Kanskje gikk de over tørt land fra Nord-Tyskland og Danmark til Sverige. Kanskje vandret de over isen, eller padlet over Skagerrak og Norskerenna fra Doggerland og Danmark. Uansett rute ble jakten på den flyktende reinen en kamp for å overleve.
Da varmen kom til Danmark i begynnelsen av preboreal tid, dro de modigste steinaldermenneskene nordover. Der fant de reinen beitende på det norske grunnfjellet hvor isen nylig hadde forsvunnet. Med både spyd og pil og bue listet jegerne seg innpå og sørget for et velfylt matskap. Foto: Halfdan CarstensReinlav kan vokse i næringsfattig jord og tåler ekstreme temperaturforskjeller. Den trives derfor i fjellet og på tundraen, og ikke i lavlandet når det er varmt. Reinlav dekker opp mot 90 prosent av reinens næringsbehov. Her ser vi lys reinlav. Foto: Halfdan Carstens
Urfolkene langs kysten av Danmark og Doggerland, som holdt liv i seg basert på marin føde, må på tilsvarende vis ha opplevd enorme utfordringer. Kuldekrevende dyr blant skjell, krepsdyr, fisk og sjøpattedyr forsvant på kort tid. Matbutikken var så å si tom, og ingen hadde et beredskapslager. Alle måtte gå sultne til sengs, stadig vekk, og mange kan ha sultet i hjel.
Selvsagt var det fristende å trekke nordover. De måtte bare komme seg over Skagerrak og Norskerenna.
Det er som vi skjønner godt mulig at «klimaforbedringen» i etterkant av Istiden rett og slett betød hungersnød for steinaldermenneskene. Befolkningen ble tynnet ut. Mange valgte å flytte. De endte opp som klimaflyktninger. Til dit hvor kulden fortsatt rådet.
Hvalross (t.v.) trives i kalde strøk og finnes i dag bare i Arktis. Da isen forsvant fra Skagerrak, må vi derfor anta at også hvalrossen fulgte isflakene og drivisen mot kjøligere havvann. Selen var en viktig ressurs for kystboende nordmenn, og for Sol var den trolig den aller viktigste matkilden. Foto: Wikimedia Commons
Artikkelen er korrigert og supplert av professor emeritus Atle Nesje.
I neste artikkel skal vi se på hvordan plantene invaderte landet etter siste istid og farget landet grønt.
Kilder:
Richard B. Alley. The Two-mile Time Machine. Ice cores, abrupt climate change, and our future. 2010.
Prinsippskisse for hvordan vann strømmer gjennom sprekker fra små innsjøer eller elver på innlandsisen. I det engelske språket kalles slik hull moulin. Noe norsk ord finnes ikke. Selv foretrekker jeg smeltevannsjakt som er distinkt og beskrivende. Foto: Wikimedia Commons
[4] Isavsmeltingshistorien har blitt avdekket gjennom nærmere to hundre år med kartlegging av endemorener og dateringer av disse.
[5]Were such changes to occur today, the consequences could be severe.
[6] Temperaturøkningen i preboreal tid kan skyldes at Golfstrømmen fikk mer kraft og innflytelse på det nordiske klimaet.
[7] En vitenskapelig artikkel fra 2014 antyder at det globale havnivået under siste istids maksimum kan ha sunket til 134 meter lavere enn i dag. Artikkelen definerer siste istids maksimum til tiden da havnivået var 120 m lavere enn i dag (30 000-16 500 år siden).
