Virkningene av dagens globale oppvarming blir som en flau bris å regne i forhold til hvordan bøndene i Jostedalen ble påvirket av den lille istiden[1], en flere hundre år lang periode under og etter middelalderens varmetid. Isbreene rykket da fram som følge av økt nedbør og kaldere værlag enn i tidlig middelalder. Beiteland ble lagt under is. Gårdsbruk ble knust til pinneved.
Omkring 1750 kulminerte klimaforverringen, breene smeltet vekk, og tilbake lå en livløs ørken av stein og atter stein.
Men ingenting er så ille at det ikke er godt for noe. Den anerkjente professoren og botanikeren Knut Fægri (1909-2001) ved Universitetet i Bergen benyttet data fra Jostedalen til å studere plantenes innvandring foran smeltende isbreer[2]. Fordi endemorener kunne fortelle om hvor isbreene hadde stått til gitte tidspunkter, kunne han vite hvor lenge et område hadde vært isfritt. Ikke overraskende oppdaget han at bakken var dekket av tett vegetasjon lengst vekke fra breen, mens det manglet enhver form for liv tett opptil breen.
Da plantene etter Istidens slutt hadde slått rot, kom dyrene, landet var ikke til å kjenne igjen. Geir Hestmark oppsummerer det slik i sin bok om økologi[3] (s. 92): «I et lengre tidsperspektiv er historien om innvandringen foran smeltende breer historien om hvordan hele Norge gang på gang er blitt rekolonisert av levende organismer når istidenes breer [gjennom kvartær tid] igjen og igjen har smeltet bort».
Det som Fægri og andre botanikere har lært oss kan vi benytte ved å ta i bruk en av geologiens viktigste læresetninger – aktualitetsprinsippet: «Gjennom å forstå nåtiden, har vi nøkkelen til å forstå fortiden». Altså, ved å studere det som nylig har skjedd, som for eksempel etter den lille istid, kan vi forstå hvordan landet vårt grodde til etter at Istiden var over, og på den måten la grunnlaget for at noen uredde europeere i steinalderen fant det opportunt å reise nordover, og inn i det ukjente.
«Enn om vi klædde fjellet»
Mest sannsynlig kom de aller første menneskene til landet rett etter at Istiden var slutt. Rester av bosetninger både på Vestlandet og Østlandet vitner om dette (noe jeg kommer tilbake til i en senere artikkel)[4].
Men hva slags landskap var det som møtte dem? Var det grått og karrig? Eller var det grønt og frodig? Hva slags dyreliv hadde de å forholde seg til?
Heldigvis kan biologene gi oss svar. I fremste rekke har botanikerne gjennom detaljerte studier gitt oss et innblikk i vegetasjonshistorien. Dertil har zoologene kunnet supplere bildet med deres tanker om livet både i havet og på land basert på funn av fiskebein og knokler.
Poenget med tilgroingen av landet ble tidlig forstått av en av våre mest meriterte forfattere:
«Enn om vi klædde fjellet?» sagde eneren en dag til den utenlandske ek, som den stod nærmere enn alle de andre. Eken så ned for at komme efter, hvem det var som talte; dernæst så den opp igen og taug. Elven arbejdede så tungt at den gikk hvit, nordenvinden havde lagt inn gennem stupet og skrek i kløvterne, det bare fjell hang tungt utover og frøs, – «enn om vi klædde fjellet?» sagde eneren til furuen på den annen side. «Skulde det vere nogen, måtte det vel blive oss,» sagde furuen; den tok sig i skegget og så bortover til bjørken: «hvad mener du ?» – Men bjørken glyttede varsomt opp imot fjellet; så tungt lå det utover henne, at hun syntes ikke at kunne drage pusten engang; «lat oss klæde det i Guds navn,» sagde bjørken, og ikke flere enn disse tre var, så tok de på sig at klæde fjellet. Eneren gikk først.
Bjørnstjerne Bjørnson. Arne. 1859.
Bakteppet for innvandringen er uansett at naturen rett etter Istidens slutt var i kontinuerlig endring. I et stadig varmere klima gjennom preboreal[5], og deretter forholdsvis stabile temperaturer gjennom boreal, endret landskapet i lavlandet seg fra åpen, tinende tundra til tett, varm skog. Og mens kulde- og lyskrevende arter tidlig dominerte (pionerplantene), overtok høyvokste og mer varmekjære arter landet, sakte, men sikkert.
Pionersamfunn er det plantesamfunn som først etablerer seg på nydannet mark (pionermark). Plantene som etablerer seg på slike steder, kalles pionerplanter. (snl.no)
En verden i endring var derfor noe som de første menneskene som koloniserte landet måtte forholde seg til. Gang på gang måtte de tilpasse seg nye miljøer og nye betingelser. Det er lett å tro at de var åpne for innovasjon som endret gradvis kulturen. «Nød lærer naken kvinne å spinne.»
Innenfor eller utenfor Raet
Tilgroingen av landet forløp forskjellig innenfor og utenfor Raet – endemorenen som forteller oss hvor langt innlandsisen rykket fram mot kysten i yngre dryas (geo365.no: «Raet – et tidsvitne»).
Dagens posisjon av Raet gir riktig nok ikke et korrekt bilde av hvor langt fra havet innlandsisen stoppet framferden. Årsaken er at den etterfølgende landhevningen har «flyttet» iskantens grense lenger inn på land. Basert på Raets beliggenhet i dag, ser det altså ut til å ha vært mer tørt land enn det i virkeligheten var ved Istidens slutt, kyststripen var smalere enn den er i dag.
Faktaboks 7: Global havnivåstigning gjennom 20 000 år.
Et dødt og goldt landskap lå altså tilbake etter at isen hadde smeltet[6]. Naturens farger var grå fra stein og fjell og blå fra vann, hav og himmel. Der vannet var fylt med små partikler (silt), glitret det i turkis. En og annen regnbue kunne også gi litt ekstra kulør, mens soloppganger og solnedganger malte himmelen i varme toner. Ikke å forglemme nordlyset, som fra tid til annen flammet over nattehimmelen. Men hadde vi vært der, ville vi savnet vårens lysegrønne skudd på nyutsprungne trær, sommerens blomsterprakt og høstens vakre fargepalett.
Innenfor Raet lå fjellet grått og livløst da isen ble borte etter yngre dryas. Landet var biologisk dødt. Vegetasjonen måtte bygge seg opp fra grunnen av i mineraljord uten humus. Det var en lang vei å gå. Med til bildet hører at isbreens fremrykking hadde skrapt fjellet rent for løsmasser. Vi kan derfor sammenligne med innvandringen av planter og dyr i etterkant av siste istids maksimum, gjennom eldste dryas (geo365.no: «En isfri kyst uten mennesker»).
Det meste av jord blir laget av virvelløse dyr, sopp, bakterier og enzymer [proteiner som er biologiske katalysatorer]. De bryter ned organisk materiale som planter og dyreekskrementer. Så blander de jorda med mineraler fra grunnen. Resultatet blir dette magiske stoffet. Stappfullt av næringsstoffer og i stand til å holde på fuktigheten. Det gir plantene det de trenger, året rundt, næringsstoffer og vann.
BBC/NRK. Jorden. Én planet, mange liv
Faktaboks 13: Forvitringens enestående kraft
Faktaboks 14: Jorda var umoden
[1] Med senglasial tid menes tiden fra og med eldste dryas til og med yngre dryas.
Utenfor Raet hadde den norske kystlinjen delvis vært eksponert gjennom eldste dryas og fullt og helt gjennom bølling-allerød[7]. Geologiske og biologiske prosesser hadde allerede bidratt til et tynt jordsmonn, mange vekster og et gryende dyreliv ytterst mot kysten.
Da de første menneskene kom og slo seg ned på den ytterste kyststripen lengst i sør, var bakken derfor allerede svakt tilgrodd, og flere dyrearter har ganske sikkert klart å overleve kulden gjennom yngre dryas, både på land og i havet utenfor.
I Stavanger-området er det for eksempel funnet et 12 400 år gammelt (yngre dryas) isbjørnskjelett, og da er det liten tvil om at det også fantes rein (og planter som den kunne livnære seg på (geo365.no: «Reinen – en overlever fra Istiden»)) og sel. Spesielt sel var ettertraktet mat for isbjørnen. I trange tider kunne isbjørnen også jakte rein. Vi kan derfor slå fast at havet utenfor fastlandet, med havis og drivis, kan ha hatt et rikt dyreliv gjennom yngre dryas. Funn av bein ved Egersund viser også at villreinen hadde kommet til landet.
Med geologenes kartlegging av Raet vet vi altså at kyststripen fra Grimstad og vestover gjennom Agder og Rogaland ikke hadde vært dekket av innlandsisen på flere tusen år. Kalde vintre og kalde somre (i forhold til hva vi er vant med i dag) var det riktig nok. Det var heller ingen mangel på snø i de mørkeste månedene. Likevel hadde sopper, planter og mange dyr klart seg gjennom en kald tid.
De eldste boplassene
For de som leter etter gamle boplasser, er det aller viktigste å huske på at Raet markerer den ytre grensen for hvor vi kan finne steinalderboplasser eldre enn 11 700 år. Innenfor vil de være rasert av isens framrykning. Men også utenfor Raet kan boplasser ha blitt rasert. Ikke av isen, men av smeltevann som lett tok med seg steinaldermenneskenes etterlatenskaper.
En god stund etter at isen hadde forsvunnet kan bakken ha sett omtrent slik ut i lavlandet. Her ser vi bunnmorene med et topplag av humus. Flyttblokker ligger strødd rundt omkring. Med et enda varmere klima, ble det også gode nok forhold for trærne til å etablere seg. Bildet er fra Trollheimen. Foto: Halfdan Carstens
Den lange våren
Den dramatiske temperaturstigningen på flere grader rett etter Istiden medførte en «biologisk eksplosjon». En lang og kald vinter ble avløst av en lang og mild vår. Både utenfor og innenfor Raet.
Det ble ikke bare varmere. Det ble også våtere. På den ene siden økte nedbørsmengdene markant (se grafen over). På den andre siden fløt smeltevann «overalt». Bekker og elver vokste seg store, innsjøer fylte opp forsenkninger, og mange steder må vannet ha oversvømmet flatlandet. Det var ferskvann i overflod.
Økt nedbør og smeltevann må ha skapt en vårflom av ukjente dimensjoner. De stedene isbreene gikk helt ned til fjordene eller havet, kalvet de og kastet fra seg små og store isfjell, mens iskoss og issørpe fylte opp vannet.
Plante- og dyrelivet fikk selvfølgelig raskt helt nye miljøer. Den «våte våren» kan ha vart opp mot 1 500 år (ICEMAP interactive), gjennom det meste av preboreal, mens det fortsatt var rester av innlandsisen i fjellene. Inn i boreal var imidlertid det meste av landet blottlagt. Smeltevannet betydde mindre. Det siste betød også at det med færre frådende elver ble lettere å ta seg fram i terrenget for de første jegerne som jaktet på rein.
Ellers byr landet gjennom den lyse sommer på felter av lave, fargerike blomster. Utover høsten kan bakkene rødme av tyttebær, skinntryte[8] er det bra med, og sine steder kan multene gulne. Oppetter dalskråningene lyser tepper av blåhvit reinmose, og i vasstrukkent lende duver myrullen.
Helge Ingstad. Nunamiut. 1951.[9]
The final demise of the SIS [Scandinavian Ice Sheet] progressed rapidly and deglaciation of Scandinavia was likely complete by 9 ka [9 000 år siden] or slightly earlier.
Hughes med flere (2016)
Botanikerne forklarer
Da innlandsisen endelig forsvant, ble det norske fastlandet en del av Europa. Da, som nå, var både naturen eller kulturen i det iskalde Norge fullstendig avhengig av utviklingen lenger sør.
Vi må forstå innvandringen av vekster i lys av at blomsterfrø kom seilende med sørlige vinder, nordover over Nordsjøen, Skagerrak og Norskerenna og videre inn på det grå grunnfjellet. Der de landet på isfrie deler av kysten, og dermed fikk en sjanse til å skape nytt liv, ble det langsomt lagt et grunnlag for forskjellige vekster. Frø kan også ha kommet med fugler eller flytende gjennom vannet.
Bakteppet var at innlandsisen over Sør-Sverige, Danmark, Doggerland og England forsvant lenge før Norge ble isfritt. På disse stedene var vegetasjonen allerede etablert.
Gjennom spredning av frø ble derfor våre naboer i sør altså en kilde til ny vegetasjon på det norske fastlandet tidlig i preboreal. Da minnet landskapet og vegetasjonen langs kysten om det vi kan oppleve over dagens skoggrense, der vi i dag finner en blanding av gress, urter[10], lyng, einer og dvergbjørk.
Faktaboks 15: Pollen. Naturens eget arkiv.
Sopp, alger, lav, mose, urter, …
Geologenes og botanikernes rekonstruksjoner av isavsmeltingen forteller at den aller første pionervegetasjonen slo rot allerede i eldste dryas, for 18 000 år siden (geo365.no: «Isfri kyst uten mennesker»). Ytterst mot havet begynte altså fjellet tidlig å få flere farger enn bare grå og «kjedelig».
Organismene som til å begynne med koloniserte de ytterste kyststrøkene var mikroskopiske, herunder flere typer sopp[11] som kan klare seg i næringsfattige miljøer. Sopp mangler imidlertid klorofyll og bidro i så måte ikke til i særlig stor grad til fargepaletten. I symbiose med sopp, fant imidlertid bakterier, alger og lav[12] feste på bart fjell. Betingelsene for forvitring (med nedbrytning av stein til grunnstoffer) og humusdannelse var lagt. I fellesskap begynte de å forbedre jorda.
Blant de tidligste pionerene var også mosene. Spesielt godt likte de seg i fuktige forsenkninger der snø lå langt ut over sommeren. På Karmøy har botanikerne påvist rester av mose som er 16-17 000 år gammel[13].
Med til pionervegetasjonen hører også en mengde urter. Ikke minst de mange gressartene (det finnes et hundretall). Mange av dem tåler kulde og klarer seg på tynn og næringsfattig jord.
Mosene spilte viktig rolle i å holde på vann, for på den måten skape et mikroklima som senere tillot etablering av karplanter[14]. De første som kom var naturligvis kuldetolerante, nøysomme og klarte seg på næringsfattig jord. Til gjengjeld krevde de mye lys og vokste derfor i åpent lende, og svært sparsom i forhold til i våre dager.
Da de kom, ble det virkelig fart i tilgroingen med først blomster, og deretter trær. Bare noen få hundre år etter isens klamme favntak hadde sluppet, fikk naturen på det viset helt andre farger. Et større mangfold åpnet også for innvandring av dyr, alt fra bittesmå insekter som hjalp blomstene med å formere seg til plante- og kjøttspisende pattedyr. Blant de aller første lavtvoksende plantene som etablerte seg var fjellvalmue og rødsildre, deretter kom krekling, vierkratt, starr og gress. Typiske pionerer vokser tørt som valmue vått som rødsildre. Fellesnevneren er et tynt og ustabilt jordsmonn.
Faktaboks 4: Pionerplantene
Det danske landskapet var i yngre dryas dominert av burot, dvergbjørk, melbær, reinrose og fjærekoll (strandnellik). Vegetasjonen var likevel svært sparsom sett i forhold til i våre dager. Det var et åpent lende. Mens einer og dvergbjørk ga landskapet et grønnskjær, ga de få blomstene skarpe farger. Men da varmen kom i preboreal, dukker nye planter opp, så som krekling og mjødurt. Det tok likevel lang tid – flere hundre år – før trærne spredte seg til Danmark fra refugiene enda lenger sør. Sakte, men sikkert grodde imidlertid kjente tresorter som bjørk, osp, rogn og furu opp. Da mer varmekrevende arter vokste fram, måtte imidlertid den lyskrevende pionervegetasjonen melde pass. Det var disse artene som la grunnlaget for den norske vegetasjonen i preboreal.
Skogen overtar
Trær må ha sommertemperaturer på mer enn ti grader for å danne skog. Så da varmen kom, tok det ikke lang tid etter at isen forsvant før lavlandet var skogkledd. Dvergbjørk var her allerede i yngre dryas. Så kom bjørk som det første treslaget. Vi kan tenke oss et landskap som på høyfjellet i dag. Bjørkeskogen – en blandingsskog med osp, rogn og hegg – var utbredt kort tid inn i preboreal.
Furu var det neste skogstreet som virkelig ble dominerende. Den er lyskrevende og har beskjedne krav til jordsmonnet. Men furu vokser seg høyere og blir mye eldre enn bjørka (opptil 600-800 år kontra bjørkas alder på 100-150 år). Derfor tok det ikke lang tid før nåletreet utkonkurrerte løvtrær i lavlandet. Men vanlig bjørk er mindre varmekrevende enn furu. Derfor har bjørkeskogen overlevd i fjellet.
Ifølge palynologenes analyser, synes furuen å ha innvandret for 10 600 år siden. Men fordi pollen transporteres veldig langt med vinden, kan de ha kommet seilende fra kontinentet i sør og ikke fra lokale furuskoger. De er altså ikke nødvendigvis bevis for at furuen kom så tidlig til landet.
Makrofossiler (trestammer, greiner og nåler) gir derimot sikre bevis for at trærne har levd her for svært lenge siden. Aage Paus, professor emeritus ved Universitetet i Bergen, har gjennom 50 år brukt tid ved mikroskopet, men også vært ute i felt for å studere innvandringen av trær. De finner han i små tjern med stagnerende vann langt inne i fjellet, over tregrensen, hvor de har ligget i tusenvis av år uten å råtne. De eldste furustokkene som er funnet i Norge er imidlertid kun 10 300 år gamle. Men uansett hvor lenge furuen har vært her, erobret den store deler av Sør-Norge i løpet av få hundre år.
Andre tresorter som fikk innpass i preboreal og boreal tid var eik (10 900 år siden), alm (10 500 år siden) og ask (9 000 år siden).
Palynologene antyder også at hassel kan ha kommet til agderkysten på omtrent samme tid som furu. På Sør-Vestlandet innvandret imidlertid hassel før furu og vokste så tett at furu ikke fikk plass. Forklaringen på tidlig innvandring av denne tresorten er at steinalderfolket brakte med seg hasselnøtter og på den måten la grunnlaget for en utilsiktet kultivering av landskapet. At den næringskrevende hasselen fant godt nok jordsmonn for vekst, skyldes at kyststripen i sør var fri for is under den kalde perioden yngre dryas.
Takket være Paus’ og mange andre forskeres tålmodighet, koblet med deres genuine interesse for vegetasjonshistorien gjennom senglasial og postglasial tid, har vi nå en god forståelse for hvordan landet langsomt grodde til.
Det nye landet
I løpet av noen få tusen år endret det norske landskapet ansikt. Fra grått og kjedelig til grønt og attraktivt. Fra livløse steiner til fargerik blomsterprakt. Fra åpent til skogkledd landskap. Kysten, skogen og fjellet fyltes opp med insekter, fugler og landlevende dyr. I elver og vann svømte fisk. Utenfor kysten fant stadig flere arter av skalldyr og fisk seg til rette. Norge var ikke til å kjenne igjen. Grunnlaget var lagt for at steinaldermennesker kunne leve av naturen: gjennom å sanke, fiske og jakte.
Dette kapitlet har hatt stor nytte av den kunnskapen som botanikeren Aage Paus, professor emeritus ved Universitetet i Bergen, har formidlet til forfatteren.
Kilder:
Kaj Sand-Jensen. Naturen i Danmark. Geologien. 2006.
Anna L.C. Hughes med flere. The last Eurasian ice sheets – a chronological database and time-slice reconstruction, DATED-1. 2016.
Geir Hestmark. Hva er økologi. 2018.
Finn Audun Grøndahl og Eike Müller. Vegetasjons og faunahistorie i Sørøst-Norge. 2021.
Aage Paus. Siste istids isavsmelting og innvandring av planter til Sør-Norge. 2023.
Aage Paus og Mons Kvamme. Trærnes innvandring til Sør-Norge etter siste istid. 2024.
Astrid Johanne Nyland. Da sjøen ble et monster. 2025.
Rolv Hjelmstad. Medisinplanter i Norge. 2021.
[1] Når den lille istiden begynte og sluttet er omdiskutert. Mens noen vil ha det til at den startet på 1200-1300 tallet, mener andre at den ikke begynte før på 1500-tallet. Den lille istiden tok slutt omkring 1850. Fra da av har vi hatt jevn global oppvarming.
[2] I 1934 forsvarte han sin doktoravhandling Über die Längenvariationen einiger Gletscher des Jostedalsbre und die dadurch bedingten Pflanzensukzessionen.
[3] Geir Hestmark. Hva er økologi. 2018.
[4] Jeg har i en tidligere artikkel diskutert muligheten for at menneskene kom til landet allerede før yngre dryas. Men dette virker lite sannsynlig. REF
[5] Men også i denne perioden var klimaet ustabilt. For rundt 11 300 år siden inntraff en ny, kortvarig kuldefase – den preboreale oscillasjonen – som varte i om lag 100–150 år.
[6] Nord for Raet var dette i etterkant av Istiden (etter yngre dryas, for 11 700 år siden). Sør for Raet (der dette gjenfinnes på land) begynte kysten så smått å bli isfri i etterkant av siste istids maksimum (for 18 000 år siden).
[7] Sørlandet, Sør-Vestlandet, Møre, Trøndelag og Finnmark hadde store arealer som var isfrie etter eldste dryas.
[8] På Vestlandet går planten under navnet blokkebær, mens de på Sørlandet sier mikkelsbær. Skinntryte hører Østlandet til.
[9] Helge Ingstad tilbrakte ett år blant Alaskas innlandseskimoer som holdt til i et «steinalderlandskap» over tregrensen.
[10] Urter er planter uten vedaktig stengel (slik som busker og trær har). Blad fra urter, men også stengler og blomster, blir gjerne brukt som krydder. Basilikum, oregano, dill og koriander er eksempler på urter som i dag benyttes i matlaging.
[11] Sopp er et eget rike i tillegg til planteriket og dyreriket. Sopp karakteriseres av at organismen ikke har fotosyntese.
[12] Lav er sopp som lever i samliv med en eller flere organismer som driver fotosyntese.
[13] Funnet av Aage Paus.
[14] Karplanter omfatter alle planter unntatt moser og grønnalger. Alle planter med transport av vann og næring gjennom vevet, i karstrenger («rør»), kalles karplanter.