Denne artikkelen er én av flere som omhandler omstendigheten rundt innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her.
Skjellbankene[1] like innenfor den bohuslänske skjærgården betegnes som en geologisk attraksjon i verdensklasse. Intet mindre.
Plakaten levner ingen tvil: DU STÅR NÅ VED VERDENS STÖRSTA SKALBANK, lyder overskriften, og videre: «I globalt perspektiv är skalbankar extremt ovanliga. I stort sett forekommer de endast i Sverige och till en liten del i Norge. De svenska skalbankarna ligger nästen uteslutande i Bohuslän och de störste finns här i Uddevalla.»
Det er jo hyggelig at svenskene kaller skjellbankene en geologisk attraksjon, men det er kanskje vel så riktig å kalle dem en biologisk attraksjon? For her snakker vi om restene av et svært spesielt økosystem som, i etterkant av Istiden, var virksomt gjennom noen århundrer.
Skjellbanker er da heller ikke et mye brukt begrep i norsk geologi. Boka Landet blir til. Norges geologi (2007) omtaler for eksempel ikke skjellbanker i det hele tatt. Det gjør heller ikke Bjørn G. Andersen i Istider i Norge (2000). Sveriges geologiska undersöking har derimot en omtale av skjellbankene i Uddevalla. Norsk geologisk ordbok (2013) har skjellbank som oppslagsord, men det er usikkert for meg om forfatterne mener dette er samme type (tilsvarende opprinnelse) som omtalt i denne artikkelen.
Smått er godt
Vi har kommet til Uddevalla. I vår lange, nordiske reise for å bli klokere på eldre steinalder og innvandringen til Norge, var denne kystbyen målet. Inne i byen ligger et koselig museum som forteller litt om «Stenålderlivet ved havet». Men der er det mye kjent stoff. Historien tas lettvint på.
Det er de berømte skjellbankene ved Kuröd vi ønsker å bli bedre kjent med. Et lokalt museum frister (Skalbankmuseet). Og vi ble ikke skuffet. Som så ofte ellers er det de små og spesialiserte museene som er de mest spennende. I kombinasjon med naturstien får vi her en god naturopplevelse.
Et unikt økosystem
Museet har da heller ikke lagt opp til storbesøk. I alle fall ikke hvis vi skal bruke størrelsen på parkeringsplassen som målestokk. At det ikke er andre besøkende denne formiddagen, er imidlertid til vår fordel. Museumsbestyrer Carmen Olsson kjenner historien og naturen og svarer villig vekk på våre mange spørsmål. Mennesker trumfer plakater.
Rommet er ikke stort større enn en romslig stue. Her får vi likevel god informasjon gjennom plakater og en animasjon (signert SGU) om innlandsisens nedsmelting. Den gir oss mulighet til å forstå hvilke spesielle forhold som har skapt skjellbanken.
Kort fortalt er historien denne: Da innlandsisen smeltet i etterkant av kuldeperioden yngre dryas (geo365.no: «Yngre dryas. Et kaldgufs»), fosset smeltevannet gjennom et trangt sund fra Vänern og videre ut i havet. Men etter hvert som landet steg (med mer enn 70 mm per år) , fordi vekten av isen forsvant, ble sundet mindre og mindre. I dag er det derfor bare en liten rest igjen.
Der ferskvannet fra breen med stort trykk møtte saltvannet i havet, ble havvann dratt inn og skapte et helt spesielt økosystem som var gunstig for plankton, skalldyr, fisk, fugl og marine pattedyr som grønlandshval, hvithval, spekkhugger, delfin og flere typer sel. Til sammen er 103 marine, virvelløse dyrearter påvist. Det er også funnet flint som har blitt brukt av mennesker. For menneskene fulgte matfatet, og i det spesielle postglasiale miljøet vest for Vänern var det overmåte rikt.
Vi må i det hele tatt se for oss et lite steinalderparadis. Riktig nok var det fortsatt kaldt, vi er i preboreal tid, men det var mer enn nok ressurser i form av mat, fjær og skinn. Flint til redskaper og våpen må de imidlertid ha hatt med seg fra Skåne eller Danmark, med mindre de fant flint på strendene som var kommet med drivisen, slik som steinaldermenneskene på norskekysten gjorde.
Da muslinger, snegler og rur døde, falt skallene ned på bunnen. Gjennom flere hundre år bygdes tykke lag – opptil 20 meter – langs Uddevallasundets strender, og samlet utgjør skjellbankene i dette området over en million m3 skall.
Alderen på skjellbankene er ikke presis angitt. Årsaken er at det ikke finnes organisk karbon igjen i skjellene. De er fullstendig mineraliserte (CaCO3), og det finnes ingen rester av torv, planter, trær eller kull. Det er heller ikke funnet bein fra sel, rein eller isbjørn. Alderen er anslått til 11 000 år, noe som betyr at vi er i preboreal.
Men tyvärr
På bare 300 år forsvant det meste av skjellene. Hele 90 prosent er borte. De kalkrike avsetningene ble brukt til hønsefor, jordforbedring, veier og jernbaner, og kommunen tjente store penger. Protestene mot å ødelegge dette unike naturmonumentet begynte allerede på 1800-tallet. Men naturvern stod ikke på agendaen den gangen. Et reservat kom ikke på plass før i 1944. Naturverninteressen har gjort at det nå er mulig å oppleve et av etteristidens biologiske og geologiske undere i et lite reservat og tilhørende museum.
Analog på Grønland
For å finne sammenlignbare økosystemer i dag, må vi dra til Ilulissatfjorden i Grønland. Der går en arm av innlandsisen helt ned til fjorden hvor den kalver og fyller den opp. Isfjellene skraper i bunnen og skaper turbulens, og i kombinasjon med skummende, ferskt smeltevann fra breen løftes næringsrikt vann bunnvann opp i lyset.
Om våren eksploderer veksten av planteplankton fordi lyset trenger gjennom isen som samtidig bryter opp. Planteplankton er igjen føde for hoppekreps og krill. Resultatet er en fjord rik på føde for narhval, knølhval, grønlandshval, ringsel, grønlandssel, håkjerring, polartorsk, kveite (hellefisk) og krabbe (geo365.no: «Et gedigent matkammer»).
Man kan kalde den verden, som opstår under isen, for polarområdets græssletter. Isen er jorden, som plantelivet vokser i. Inden isen bryter helt op, kan blandt annet krill og vandlopper [hoppekreps] spise seg store og fede i ly av isdækket.
Ikke sammenlignbare
Under utgravningen av det 9 300 år gamle steinaldermennesket Sol i Søgne (geo365.no: «Et eldgammelt skjelett»), ble det avdekket «en kompakt banke med østersskjell»[2]. Det har senere blitt omtalt som en østersbanke. Disse skjellene ble imidlertid avsatt i et mye varmere klima og i et helt annet økosystem enn skjellbankene på svenskekysten.
Drivkraft for migrasjon
Inuittene som bodde i Grønland og Nord-Canada, er det nærmeste vi kommer den tidlige, norske og svenske steinalderkulturen som utfoldet seg oppunder isen. På steder med tilvarende forhold som ved Ilulissatfjorden – stor biomasse i kaldt vann tett opp mot isbreer som kalver i havet – var ressurstilgangen mer enn god nok. Deres eneste fiende var isbjørnen. Men også den var en ressurs. Hvis de bare kunne få tak i den.
Så da steinaldermenneskene kom til det flere km brede Uddevallasundet, er det lett å tenke seg at dette var et godt sted å være. Var det i det hele tatt noen god grunn til å dra videre? Det er selvsagt umulig å svare på. Men kanskje ble det for folksomt, kampen om ressursene kan ha blitt for stor. Å komme over sundet var jo lett for dette båtfarende folket. Og når de først var kommet over, var det selvsagt noen som ville utforske kysten videre nordover. Noe de nok gjorde med hell. Skjellbanker er nemlig funnet langs hele Bohuslänkysten, og faktisk helt inn i Østfold. Rikdommene lå på rekke og rad, og de var en drivkraft i migrasjonen fra sør mot nord.
I boka En kort introduksjon til steinalderen (2025) skriver professor Knut Andreas Bergsvik at for steinaldermenneskene var «den nordlige delen av den skandinaviske halvøya utilgjengelig; de kom seg ikke over Uddevallasundet», og at det (som følge av landhevningen) ikke åpnet seg et sammenhengende landområde mellom Øst-Norge og Skåne før 8 250 år fvt. (10 200 før nå). Dermed setter han en nedre grense for innvandringen til Norge ved innledningen til boreal tid. Jeg slår imidlertid sterk tvil om denne tolkningen. For det første hadde de båter til å krysse Uddevallasundet med. For det andre er det vist at det var mennesker i Østfold allerede for 11 300 år siden (geo365.no: «Jakten på steinalderen»).
At de første nordmennene kom oppetter svenskekysten, er da også rådende konsensus blant arkeologene. Men det forhindrer selvsagt ikke at andre kan ha kommet fra Doggerland (geo365.no: «Doggerland. Fra steppe til skog»). Enten med båter over Norskerenna om sommeren, eller gående på isen om vinteren (geo365.no: «De første nordmennene»).
En instruktiv film om skjellbankene finnes her.
[1] Skjellbanker er avleiringer av skallmateriale fra muslinger [bl.a. østers, blåskjell og kamskjell] og snegler. De dannes oftest i havet på grunt vann. På grunn av landhevningen etter istiden, kan gamle skjellbanker i vårt land finnes helt opp til drøyt 200 meter over havet (marin grense). (snl.no)
[2] Pål Nymoen. Steinaldermysteriet ved Hummervikholmen. 2014