De kalde fjordene på Grønland med isbreer, isfjell og issørpe danner helt spesielle økosystemer med et yrende dyreliv. Her er forklaringen:
Om vinteren er det bekmørkt under isen. Men mikroskopiske fotosyntetiserende isalger som vokser på undersiden av isen og farger den brunlig er tilpasset svake lysstyrker og blomstrer tidlig med det tilbakevendende lyset. Deretter følges de av planteplankton som svever fritt i vannet.
Om våren eksploderer veksten av planteplankton fordi lyset trenger gjennom isen som samtidig bryter opp. Vi kan tenke oss at dette er polarområdenes gressletter hvor isen er jorden som plantene vokser i.
Det spesielle miljøet med havstrømmer og sjøis [rundt Antarktis] gir næringsrikt vann. Her yrer det av liv. Små organismer som plankton og krill er føde for større fisk og dyr. Også sjøfugl finner mat i havet. Det samme gjør flere selarter. Jordas største pattedyr, hvalen, beiter også her. Sørishavet er kanskje jordas største matkammer.
Ane K. Engvik. Antarktis. 2025.
I vannet levde også hoppekreps, det mest tallrike, flercellete dyret i hele verden. Om vinteren flyter mange rundt dypt nede i vannet. Når så våren og sommeren kommer, søker de opp og forsyner seg av de enorme mengdene med planteplankton, for på den måten skaffe næring til produksjon av egg.
Jo nærmere vi kommer iskanten, jo større er konsentrasjonen av næringsstoffer i vannet. Grunnen er dels at isfjellene skaper turbulens i vannmassene, og dels at smeltevann kommer fram fra undersiden av isbreen og løfter næringsrikt vann opp i lyset. Hvorpå planteplankton blomstrer opp.
Et annet tallrikt dyr som lever i vannet er krill, et rekelignende krepsdyr. De lever godt på planteplankton, med kan også gresse på isalgene under isen. Det er flere typer krill. Den som levde i de norske fjordene, kjenner vi i dag som arktisk krill (Thysanoessa inermis).
De enorme mengdene med hoppekreps og krill er mat for mange arter. I Ilulissatfjorden i Vest-Grønland, en fjord som er med på UNESCOs verdensarvliste fordi den forteller om hvordan Europas natur var under siste istid, finner vi et økosystem som kan være en modell for de norske fjordene i senglasial tid.
I tilknytning til Ilulissatfjorden lever i dag mengdevis med narhval, knølhval, grønlandshval, ringsel, grønlandssel, håkjerring, polartorsk, kveite (hellefisk) og krabbe. For europeere som eventuelt kom til landet mens isen fortsatt lå i fjordene, er det lett å forstå at fjordene derfor må ha vært et bugnende matfat. De må ha vært som en magnet på ivrige jegere og fiskere.
Med kroppen skrått stillet i vatnet, med det åpne gapet halvt over vassmålet, fråtset kvalmora seg fram gjennom den blomstrende åten. Sjøen veltet inn i gapet på henne, en flom der myriader smådyr fulgte med. Men når hun slo kjevene sammen og presset vannet ut igjen, gjennom bardene, da var disse som en veldig sil, der smådyra ble sittende igjen … Jordens største dyr, som nærte seg av noen av jordens minste.
Mikkjel Fønhus. Vandringen mot nord. 1927.
Inuittene som bodde i Grønland og Nord-Canada, er det nærmeste vi kommer den tidlige steinalderkulturen som utfoldet seg oppunder isen. Tilfanget fra fjorden forteller oss at de hadde (og flere fortsatt har) et kosthold, på lik linje med Sol, som var nesten fullstendig marint. En og annen isbjørn, rev og fugl kunne også for inuittene skape litt variasjon.
Det samme fenomenet, med stor biomasse i kaldt vann tett opp mot isbreer som kalver i havet, er også kjent fra Antarktis.
Denne artikkelen har hatt stor nytte av den kunnskapen som biolog Stein Kaartvedt har formidlet til forfatteren.
