Det er lite – egentlig nesten ingenting – vi vet om hvordan steinaldermenneskene tedde seg når slektninger og venner døde. Det forstår seg. I en ny oversikt over norsk steinalder nevner professor Knut Andreas Bergsvik ved Universitetet i Bergen kun seks funn av menneskeknokler fra eldre steinalder (en periode på nærmere 6 000 år) her i landet, og de gir på langt nær en god forståelse av deres forhold til døde stammefrender[1].
Av de seks funnene er Sol (geo365.no «Et eldgammelt skjelett») utenfor Hummervikholmen i Agder det eneste stedet hvor skjelettet lå under vann[2]. De andre fem funnene ble alle funnet på land og er fra Vestland (Grønehelleren), Rogaland (Vistehola (geo365.no: «Et nesten komplett steinalderskjelett»), Sømmevågen, Bleivik) og Vestfold (Brunstad).
Arkeologene kan i sin søken etter svar spe på med noen eldgamle skjeletter funnet i Sverige og Danmark. De viser – ikke overraskende – at det ikke kan dokumenteres en særskilt gravskikk for steinaldermenneskene. I den grad det er snakk om begravelser, er det få eller ingen fellestrekk.
Österödskvinnan
Jeg har tidligere fortalt om Österödskvinnan som døde for 10 200 år siden. Hun ble funnet i en «skalbank», eller skjellbanke som vi vil si på norsk, allerede i 1903. Måten skjelettet lå på, i en sammenkrøpen stilling («på huk»), tyder – ifølge arkeologene – på at hun ble begravd, Kanskje var det en kompost, på lik linje med den Vistegutten ble funnet i?
Svanevingegraven
En 18 år gammel kvinne med et for tidlig født eller nyfødt barn ble i 1975 funnet ved Vedbæk på Vest-Sjælland. Det helt spesielle var at barnet var lagt på en svanevinge. Det antas at kvinnen døde i forbindelse med fødselen. Graven er omtrent 7 000 år gammel (eldre steinalder) og kvinnen var prydet med gravgaver; smykker av dyretenner, perler og sneglehus, samt rød oker.
Skateholm, Skåne
Dette gravstedet er en av de best undersøkte gravplassene fra eldre steinalder i Nord-Europa. Rundt 80 mennesker ble gravlagt for 7 000 år siden (eldre steinalder), inkludert en 60 år gammel mann med en 4,5 år gammel pike liggende inntil brystet. Barnet var dekket av rød oker. Noen av de døde hadde blitt lagt på ryggen, andre på siden eller sittende. Funnet viser at mennesker i eldre steinalder kunne ha faste gravplasser.
Den røde damen
Et annet av få eksempler på steinaldergraver er det 18 700 år gamle skjelettet kalt The Red Lady («Den røde damen») som ble funnet i Spania. Det betyr at hun tilhørte eldre dryas (paleolitikum) og den senglasiale Solutréenkulturen eller Magdaléniankulturen. Navnet skyldes at knoklene var dekket med rød oker[3]. Damen er et av flere eksempler på at steinaldermenneskene dekket til de døde med oker. Om dette bare gjaldt framstående mennesker, vites ikke, men det er lett å tro det.
Inuittene
Jeg har også lyst til å trekke fram et par gravskikker i Grønland. Den ene sier at de dekket de døde med stein eller en liten iglo. Den andre er det Fridtjof Nansen som forteller om etter at han tilbrakte en lang vinter sammen med inuitter (Eskimoliv,1891). Det helt spesielle er at de rett og slett kastet de døde på sjøen. Nansen skriver at «Den døde begraves enten paa land eller kastes i havet (dersom en av forfædrene er omkommet i kajak). Hans eiendele, som kajak, vaaben og klæder, eller, hvis det er kvinder, sygreier, krumkniv m.m. lægges paa eller ved graven, eller hvis de er kastede i sjøen, lægges de ensteds nær stranden».
Flere mulige forklaringer
Spørsmålet om hvorfor Sol døde begynte å interesse meg fordi flere arkeologer som har jobbet med henne har påstått at hun ble begravd (se faktaboks under). Men det foreligger ikke klare bevis, enn si indikasjoner, så det er ingen grunn til å være påståelig.
Så hvilke andre muligheter foreligger?
Den andre hypotesen om hvorfor Sol hadde havnet i vannet ble lansert allerede få dager etter funnet av henne i 1994. Arkeologen som var på stedet åpnet da for at Sol var en strandvasker, dvs. at hun hadde drevet i land etter forlis i eller utenfor skjærgården. Så selv om forlis helt sikkert har vært en risikofaktor for fiskere og jegere til sjøs[4], har forklaringen møtt skepsis i mange miljøer. Ett viktig argument er at stedet der Sol ble funnet ligger i den indre skjærgården som er svært godt beskyttet mot at «gjenstander» driver inn fra sjøen. En annen sak er at hun raskt ville gått til grunne pga. sultne rovdyr, forråtnelse og forvitring om hun hadde blitt liggende i fjæra over lengre tid. Det siste ser ut til å være neglisjert av de som har diskutert denne hypotesen.
Studier av Vistegutten viste at han hadde ligget i en kompost. Det samme gjaldt Österödskvinnan som levde et par tusen år tidligere. Det kalkrike jordlaget med skjell er grunnen til at skjelettene var så godt bevart. Men flere enn disse to er ikke kjent, og det er ingen ting som tyder på at Sol og de andre menneskene som ble gravd fram fra sedimentene under vann ved Hummervikholmen hadde havnet i en kompost.
Nansen forteller at inuittene hadde en skikk med å kaste de døde på sjøen. Men er det noen grunn til å tro at de hadde de samme gravskikkene som steinaldermennesker 9 000 år tidligere? Ja, faktisk, det er godt mulig, fordi inuittene Nansen traff levde som steinaldermennesker (en sanke-, fiske- og jegerkultur på lik linje med Sols levemåte) helt fram til landet ble inntatt av europeere. Roald Amundsen og Helge Ingstad, som begge har levd tett innpå inuitter, forteller også om at de møtte steinalderkulturer. På den måten sannsynliggjør også de at vi kan bruke inuitter som modeller for våre steinaldermennesker.
Det er påfallende at det har blitt funnet så få skjeletter fra steinalderen. Kristoffer Momrak, historiker ved Universitetet i Bergen, har undret seg over nettopp dette. En mulig forklaring, tenker han, er at likene rett og slett ble dumpet uten noen form for seremoni. De kan ha blitt kastet på sjøen, i myra eller i skogen. Vi snakker altså ikke om en gravplass. Det er vel heller snakk om dumping. Det forklarer også hvorfor det er så få funn. Kroppene med «hud og hår» har forvitret og råtnet. De har forsvunnet uten å etterlate seg et eneste spor.
Kremering er også en mulig måte å kvitte seg med de døde på. I Norge er det ikke funnet rester etter slike ritualer fra eldre steinalder. Om så var, ville det imidlertid gitt gode muligheter for datering med C14-metoden. Gravstedene ved Skateholm og Vedbæk bærer imidlertid begge vitnesbyrd om at kremering har skjedd.
Det hændte, at man markerede graven med en stor sten. Men det skete også, at man blot nedgravede den døde i det affald, der lå på bopladsen. Der synes kun at have været få faste regler for, hvordan gravene skulle anlægges. Man praktiserede både ligbrænding og jordfæstelse, og antallet af gravgaver kunne variere meget. Nogle grave var meget rige, andre helt uden gravgaver. Det var dog næppe udtryk for mangel på skik og brug.
Siste ord er ikke sagt
Det er så få spor når det gjelder å forstå hvorfor Sol døde at selv Sherlock Holmes antakelig ville gitt opp. Det er med andre ord ingen grunn til å være bastant i en diskusjon om dette temaet. Her har jeg nevnt fem mulige løsninger på mysteriet, og den eneste jeg så langt utelukker er at Sol er offer for et forlis og har drevet i land.
Den eneste måten å komme nærmere en løsning på mysteriet er å utvide området som så langt er utgravd og håpe på nye funn. Men med den lille interessen som har vært for å bli bedre kjent med Sol siden den siste utgravningen i 2013, er det lite håp om at dette skjer.
En gravplass? Tja …
Allerede etter den første utgravningen ble vi presentert for tanken om at Sol hadde blitt begravd (Michael Teisen, 1994).
Hypotesen om begravelse ble gjentatt to år senere av osteologen Berit Sellevold og arkeologen Birgitte Skar i årsmeldingen for 1995 fra NINA NIKU (Sellevold og Skar 1996). De skriver da at «Menneskene fra Søgne var med stor sannsynlighet begravet i morenen under sanden på den daværende stranden». Men uten å komme med noen begrunnelse for utsagnet om «stor sannsynlighet». Historien deres kompletteres med at [den antatte] gravplassen ble oversvømmet på grunn av global havnivåstigning, og at funnene derfor har ligget under vann i 7 000-8 000 år. I så fall har skjelettene ligget mer eller mindre eksponert gjennom i hundrevis av år, og det spørs om de da ikke ville «gått i oppløsning».
Året etter (Sellevold og Skar, 1997) argumenterer de samme forskerne igjen for at vi har å gjøre med en begravelse. Begrunnelsen deres er at det ikke er funnet annet enn knokler (altså ingen verktøy eller klær), at det ikke er spor etter en boplass, samt at det er spor etter minst to mennesker (senere har vi fått vite at det er spor etter tre til fem mennesker). De framholder at likene kan ha blitt lagt i et angivelig morenelag på stranden, og at de senere ble liggende under vann. («Soon after, in terms of geologic time, the water rose, leaving the skeletons submerged for the 7 000 to 8 000 years.» Med soon må det forstås at det har gått 1 000-1 500 år.
I den første vitenskapelige artikkelen som omhandler Sol (Sellevold og Skar, 1999), argumenterer de to forskerne med at skjelettrester fra to til fire mennesker (som til da var påvist) styrker hypotesen om to eller tre begravelser. De skriver deretter at «if the latter assumption [«Whether the burials were on land or on the sea has yet to be established] turns out to be correct, the Søgne finds could represent one of the oldest burial grounds in Scandinavia». Altså, hvis premisset er korrekt, kan funnene representere den eldste gravplassen i Skandinavia. Men det er høyst usikkert om premisset i dette tilfellet er korrekt.
Tolv år senere (Nymoen og Skar, 2011) fastholder Pål Nymoen og Birgitte Skar hypotesen om at det dreier seg om begravelse: «Although the site was recently disturbed, the findings bear testimony to the presence of a burial tradition in Norway during the Middle Mesolithic. The individuals would have been buried during the Boreal period at a time when the sea was up to 2 m lower than today. The graves would have been situated on the beach.»
Like fullt sår Nymoen tvil om gravplasshypotesen bare ett år senere (Nymoen, 2012). I en omfattende oppsummeringsrapport som gjelder funnene ved Hummervikholmen, skriver han følgende: «Selv om antallet skjeletter og beinmaterialets bevaringsgrad kan indikere en intensjonell deponering [altså en begravelse], er det flere løse tråder i denne teorien. Et påfallende moment er at det ikke ble funnet gjenstander, et annet er at det mangler så vidt mange skjelettdeler». Forskerne er altså ikke enige med seg selv.
Utgravningen i 2013 gir ny kunnskap og nye refleksjoner om hvorfor knoklene ble funnet under vann. Arkeologen som skrev en detaljert gjennomgang av de arkeologiske utgravningene som ble gjort gjennom årene 1994-1997, har igjen skrevet en omfattende redegjørelse for status for hva vi har lært om Sol (Nymoen, 2014). Her framholder han at det beste argumentet for «en form for begravelse er bevaringsgraden, særlig tilstanden på de to mest intakte kraniene og lårbeinet, som tilsier at det må ha ligget beskyttet i et oksygenfattig og stabilt miljø svært lenge. Han mener også at det er «liten sannsynlighet for at funnene stammer fra graver som er vasket ut fra dagens landjord på holmen».
Gravplasshypotesen blir gjentatt i en ny vitenskapelig oppsummeringsartikkel fra (Birgitte Skar mfl., 2016) med tittelen er A Submerged Mesolithic Grave Site [min uthevelse] Reveals Remains of the First Norwegian Seal Hunters. Til tross for at det ikke foreligger noe endelig «bevis», legger forskerne likevel hypotesen til grunn for tittelen på artikkelen, som om dette var etablert kunnskap.
I artikkelen sies det riktig nok at «No clear signs of grave pits for the skeletons could be identified during the excavation,» men like fullt fortsetter avsnittet med «The excellent conditions of preservation of the individual skeletal parts are a reliable indication that the skeletons must have been primary burials, since the remains of drowned individuals would have been decomposed or eaten by marine predators in a short time». Forfatterne konkluderer så med «The remains clearly represent [min uthevelse] unburnt burials, that is, inhumations [begravelser]. There are neither signs that the dead were provided with any grave goods nor signs of rituals, e.g., ochre».
Konklusjonen er likevel klar (!): «Nevertheless, based on the finds we have for the first time been able to establish a Middle Mesolithic burial tradition in Norway».
Konklusjonen gjentas senere i artikkelen: «The find circumstances, the relative density of dates, the well preserved bone material indicating burial in the ground prior to the Tapes run up, as well as the number of individuals all indicate that the Hummervikholmen site is a burial site.» Men påstanden blir jo ikke riktigere av at den gjentas flere ganger.
Det som umiddelbart taler imot en slik forklaring, er at det ikke er funnet et eneste kulturspor i avsetningene. Dette argumentet pareres imidlertid elegant med at «Graver uten gravgaver er en variant av gravskikk som forekommer gjennom hele mesolitikum over hele Europa (Sellevold og Skar, 1999).»
Kilder/Referanser:
Michael Teisen. Rapport NSM 1018-0032 Hummervikholmen.1994.
Berit Sellevold og Birgitte Skar. Nytt liv over eldre steinalders levevis. 1996.
Berit Sellevold og Birgitte Skar. The first lady of Norway. I «Kulturminneforskningens mangfold».1999.
Berit Sellevold og Birgitte Skar. The First Lady of Norway. 1999.
Pål Nymoen og Birgitte Skar. The unappreciated Cultural Landscape: indications
of submerged Mesolithic settlement along the Norwegian southern coast. 2011.
Pål Nymoen. Beretning fra arkeologisk registrering under vann. Årene 1994, 1995 , 1996, 1997.
Hummervikholmen. Søgne i Vest-Agder. 2012.
Pål Nymoen. Steinaldermysteriet ved Hummervikholmen. 2014.
Birgitte Skar med flere. A submerged Mesolithic grave site reveals remains of the first Norwegian seal hunters. I «Marine Ventures: Archaeological Perspectives on Human-Sea Relations». 2016.
Knut Andreas Bergsvik. En kort introduksjon til steinalderen i Norge. 2025.
[1] Knut Andreas Bergsvik. En kort introduksjon til steinalderen i Norge. 2025.
[2] Sol er ett av mellom 3 og 5 skjeletter. Alle ble funnet i nærheten av hverandre.
[3] Oker er et pigment blandet i leire eller andre sedimenter der fargen (gule, brune, røde nyanser) skyldes jernoksid. Ved oppvarming blir fargen sterkere, og ved å blande med for eksempel vann, fikk steinaldermenneskene en slags maling.
[4] Fridtjof Nansen skriver utførlig om dette i boka Eskimoliv (1891)