– Svaret er et bestemt ja, sier Ole Gunnar Tveiten, geolog i AGR, mht. om det er mulig for Norge å opprettholde oljeproduksjonen i årene som kommer og samtidig spille på lag med klima og miljø gjennom å bidra til reduserte utslipp av CO2 og færre inngrep i naturen.
AGR er et internasjonalt konsulentselskap med hovedkontor i Norge som har kompetanse på blant annet evaluering og sertifisering av reserver og reservoarer. Selskapet har vært involvert i CO2-prosjekter i mer enn ti år, og har blant annet vært teknisk rådgiver i Northern Lights-prosjektet og gjort alle simuleringer som inngår i Oljedirektoratets CO2-atlas, samt CO2-lagringsprosjekter i andre land.
To utfordringer
Norge, som i løpet av det siste året har blitt den største leverandøren av olje og gass til Europa, produserer hva remmer og tøy kan holde. Men det er ikke bare i Europa at husholdninger og industri skriker etter energi for tiden.
Det internasjonale energibyrået IEA følger det globale olje- og energimarkedet tett, og i deres januarrapport anslo de at den globale oljeetterspørselen vil nå 102 millioner fat per dag i år, det høyeste nivået noensinne. Den forventede økningen i 2023 kan til stor grad tilskrives Kina, som nylig åpnet opp samfunnet etter nærmere tre år med svært strenge koronarestriksjoner.
En stadig økende produksjon og forbruk av fossil energi står selvfølgelig i sterk kontrast til de globale ambisjonene om at våre utslipp av drivhusgasser må reduseres kraftig for å nå klimamålene. For å kunne hindre en global temperaturøkning på mer enn 1,5 °C, skal vi aller helst nå målet om nullutslipp innen 2050. På veien dit skal utslippene i mange land, inkludert Norge, omtrent halveres innen 2030.
CO2 fortrenger oljen
– CO2 for økt oljeutvinning – CO2-EOR (Enhanced Oil Recovery) – er en metode som kan bidra til at vi får utnyttet våre produserende felter bedre, samtidig som vi i sum fjerner CO2 fra atmosfæren, forklarer Tveiten.
CO2-EOR er godt kjent, både her hjemme og i en rekke oljeproduserende land som USA, Canada og Kina. Norge har riktignok fortsatt til gode å ta i bruk metoden, men de gode nyhetene er at både Oljedirektoratet, Sintef og andre norske fagmiljøer har drevet forskning på CO2-EOR i en årrekke.
Metoden går kort fortalt ut på å injisere CO2 ned i et produserende oljefelt for å kunne øke utvinningsgraden. Ifølge Tveiten er CO2 svært godt egnet som medium i denne prosessen sent i feltets levetid.
– Når CO2-gassen injiseres i dype lag (minst 800 meter), blir den komprimert til en væske som følge av trykket. Denne væsken har tilsvarende flytegenskaper som olje, og fortrenger dermed oljen fra porene bedre enn for eksempel vann klarer.
IOR og EOR
CO2-EOR er kun én av mange kjente metoder for å øke utvinningen av olje (og gass) i et felt.
Utvinning av olje deles gjerne i tre faser. Primær utvinning skjer som følge av det naturlige trykket i reservoaret. Oljen som ligger i porene i reservoarbergarten vil da fortrenges som følge av innsig av vann eller utvidelse av en gasskappe.
Ytterligere volumer kan hentes ut ved å bore flere brønner for å nå ikke-drenerte områder i et reservoar.
Sekundær utvinning oppnås ved å opprettholde trykket eller dempe trykkfallet. Det kan gjøres ved å injisere vann eller gass i reservoaret.
Tertiær utvinning gjøres ved å tilsette stoffer som på ulike måter bidrar til å få opp mer olje uten trykkstøtte. Det inkluderer blant annet surfaktanter (såpe), skum, bakterier eller CO2.
Litt forenklet kan en si at IOR (improved oil recovery) omfatter alle grep som kan øke produksjonen ut over det som opprinnelig var planlagt, mens begrepet EOR (enhanced oil recovery) brukes mest om tertiær utvinning.
Klimavennlig haleproduksjon
En rapport utarbeidet av NTNU, basert på 30 års erfaring fra flere titalls andre oljefelter i verden viser at utvinningsgraden kan økes med 7 – 15 prosent relativt til opprinnelig tilstedeværende olje i reservoaret.
I et klimaperspektiv vurderes oljeproduksjon ut fra kg CO2 per fat produsert olje, noe som også utløser CO2 -avgift. I visse modne felt på norsk sokkel er utslippene per fat sterkt økende som følge av høye vannkutt på opptil 98 prosent (høy produksjon av formasjonsvann relativt til olje). Det unge Johan Sverdrup-feltet trekker imidlertid snittet vesentlig ned for norsk sokkel.
Økt haleproduksjon kan bidra til at klimagassutslippene per produserte fat olje reduseres. Injisering av CO2 som blir permanent lagret kommer i tillegg.
Tveiten viser også til en studie utført av Sintef i 2017 der forskerne identifiserte 23 modne oljefelt i Nordsjøen der CO2-EOR kan være egnet, inkludert Ekofisk, Brage, Oseberg Sør, Troll, Gullfaks, Snorre og Statfjord.
I studien ble det simulert at opptil 70 millioner tonn CO2 per år ble injisert i de 23 feltene over 40 år (Norges totale utslipp er til sammenligning ca. 50 millioner tonn CO2 per år), noe som ledet til utvinning av 1,8 til 2,2 milliarder ekstra fat olje, tilsvarende 5,9 til 7,6 prosent av den opprinnelige oljen i feltene – eller hele feltet Snorre.
Forskerne forutsatte i studien at CO2-gassen ville bli levert fra det europeiske fastlandet via en dedikert rørledning. En slik rørledning eksisterer ikke per i dag, men Equinor og Wintershall Dea har inngått samarbeid om en utredning av nettopp dette (geo365.no: «Vil transportere store volum CO2 til Norge»). Den kan i beste fall stå klar i 2032, men transport med skip kan skje tidligere.

CO2-EOR kan bli lønnsomt
Fra og med 2024 skal den norske delen av Nordsjøen for første gang benyttes som et CO2-lager for Norge og Europa, hovedsakelig finansiert av den norske staten gjennom satsingen Langskip (geo365.no: «Kan lagre minst 5 millioner tonn årlig»).
Partnerskapet Northern Lights, bestående av Equinor, Shell og TotalEnergies, har boret to brønner i Johansenformasjonen sørvest for Trollfeltet og skal i fase 1 lagre 1,5 millioner tonn CO2 årlig for norske og europeiske kunder. I fase to blir kapasiteten fem millioner tonn CO2 årlig.
Videre har Olje- og energidepartementet de seneste årene lyst ut flere arealer for CO2-lagring på norsk sokkel (geo365.no: «Lokker med arealer i Egersundbassenget»). Tilsvarende prosjekter drives også fremover i andre land som grenser til Nordsjøen, men Norge ligger kanskje lengst frem i løypa i Europa når det gjelder CCS som «forretningsmodell».
– I dag er eksisterende prosjekter og pågående utbygginger langt ifra godt nok for å nå klimamålene. Langskip har kostet 27,6 milliarder kroner, hvorav 17,9 milliarder har blitt finansiert av den norske stat og skattebetalerne. Kapasiteten er imidlertid en brøkdel av de 300 – 600 millioner tonn CO2 per år som EU har satt som mål å lagre innen 2050.
– Vi har til gode å se konkrete planer for de virkelig store CO2-lagrene, og det kan bli kostbart. Graden av statsfinansiering i andre land er mildt sagt usikker, fremholder Tveiten.
Geologen ser ikke for seg at CCS som klimatiltak vil monne med mindre prosjektene er lønnsomme, og i denne sammenheng kommer CO2-EOR svært godt ut av det.
– EOR forlenger levetiden av felter som betyr gjenbruk av eksisterende infrastruktur og gir lønnsomhet til å finansiere nye CO2-lagre. Det vil samtidig redusere miljø- og klimaavtrykket, hevder Tveiten.
Vi spør hvorfor metoden, på tross av at den lover «gull og grønne skoger», ikke har blitt tatt i bruk i Norge. Grunnen er egentlig åpenbar:
– Vi har ikke hatt CO2 tilgjengelig for injeksjon, slik de har hatt i USA og Canada. Forskningen som har blitt gjort i Norge på CO2-EOR har blitt gjort under forutsetning om at klimagassen på et tidspunkt vil bli tilgjengelig i Nordsjøen.
I forbindelse med Langskip-prosjektet skal CO2 fra forbrenningsanlegg og industri ved henholdsvis Oslo og Porsgrunn fanges. Men denne gassen skal altså ikke utnyttes for økt utvinning. Den skal sendes til naturgassparken på Øygarden og deretter via rørledning ut i det flunkende nye CO2-lageret i Johansen- og Cookformasjonen tilknyttet Northern Lights.
EUs taksonomi setter grenser: Vil ikke støtte
Northern Lights jobber for tiden med å skaffe volumer av CO2 fra kontinentet, og har så langt sikret en kontrakt med Yara i Nederland (geo365.no: «Europeisk CO2 skal lagres i Norge»).
Det er dessverre lite trolig at et CO2-EOR-prosjekt på norsk sokkel kunne gjort en tilsvarende avtale. Forklaringen på dette paradokset ligger i at EU i 2020 lanserte et klassifiseringssystem (taksonomi) for bærekraftig aktivitet.
– EU-kommisjonens taksonomi for utfasing av fossil energi legger veldig sterke føringer for blant annet finansiering av prosjekter. Et EOR-prosjekt kan ikke kvalifisere for støtte fra EU, og vil også få problemer med å skaffe annen finansiering fra institusjoner og investorer fordi det ikke er riktig stemplet som «grønt».
Resultatet er at oljeselskaper i Norge, og i andre oljeproduserende land i Europa, vil kvie seg for å gjøre slike investeringer. Uten ekstern finansiering, må de selv ta risikoen.
Det første settet med kriterier i taksonomisystemet som dekker aktiviteter som kan bidra til å redusere og forebygge klimautslipp og til klimatilpasningen, trådte i kraft i Norge 1. januar 2023.
Forskning på CO2-EOR: Positivt for klimaet
Tveiten mener at CO2-EOR kan og bør bli inkludert i «det gode selskap» i EU med tiden i lys av energikrisen og den viktige rollen Norge har fått som den største og mest stabile leverandøren av gass til kontinentet. Videre har EU svært store ambisjoner for CCS – flere hundre millioner tonn CO2 skal lagres årlig innen 2050 – men lite har så langt blitt realisert.
Et avgjørende argument for hvorfor CO2-EOR burde stemples som grønt ligger i CO2-regnskapet. Det er nemlig ikke slik at «vinninga går opp i spinninga» om CO2-lagring brukes for å hente opp ekstra volumer av olje.

– Det er dokumentert i flere rapporter at metoden lagrer mer av drivhusgassen enn det som slippes ut gjennom forbrenning av den ekstra oljen vi henter opp. Regnskapet er klimapositivt og lønnsomt.
Én av disse rapportene er Sintef-studien fra 2017 nevnt tidligere i artikkelen som fokuserte på EOR-potensialet for norske oljefelter. Diagrammet over viser tydelig at CO2-EOR på de 23 norske oljefeltene vil lagre mer CO2 enn hva som slippes ut i atmosfæren gjennom forbrenning av de ekstra volumene av olje.
Det haster
Om logikk og sunn fornuft får seire, burde vi kunne vente oss gode nyheter fra Brüssel. Tveiten er «forsiktig optimist», men understreker at det haster. Tiden løper fra oss. Kanskje kan vi ikke vente på EU.
– Metoden er tidskritisk. På norsk sokkel har vi mange felter som nærmer seg slutten av sine levetider, de nærmer seg nedstengning, og når det først skjer, blir infrastrukturen bygget ned. I tillegg tar det gjerne to – tre år å gjennomføre nødvendige CO2-EOR-studier for et gitt felt, så om dette er noe vi vil realisere på norsk sokkel i et større omfang, må vi komme i gang.
Tveiten mener CO2 for økt oljeutvinning er gjennomførbart i Norge uten «det grønne stempelet», så lenge viljen er der. I Olje- og energidepartementet, i Oljedirektoratet og hos de største aktørene på norsk sokkel virker det imidlertid som om taksonomien dominerer beslutningene.
Han påpeker videre at vi heller ikke er fullt og helt avhengige av leveranser av CO2 fra Europa for å få dette til.
– Et norsk gasskraftverk til havs, drevet på norsk gass, og som fanger og lagrer CO2-utslippene gjennom CO2-EOR ville være én måte å gjøre det på.
Et slikt forslag kunne dessuten bidratt til at installasjonene på norsk sokkel hadde blitt mindre avhengig av strømtilførsel fra land, et tiltak som i politiske kretser og blant befolkningen mister stadig mer støtte, ikke minst i lys av de høye elektrisitetsprisene og Norges vassdrags- og energidirektorats spådommer om knapphet av effektbalanse på det norske kraftsystemet mot 2030.
Men også i Norge vil altså et gasskraftverk med fangst og lagring av CO2 være underlagt EU-kommisjonens taksonomisystem, noe som gjør finansiering mer krevende.
– Det grønne skiftet vil ha en stor påvirkning på prisen på energi. Økningen i befolkning og velstand i verden de siste 100 årene har vært drevet av tilgangen på billig energi. I årene som kommer skal vi kutte massivt i vårt forbruk av olje, gass og kull, noe som sannsynligvis resulterer i dyrere energi enn vi har i dag, tror Tveiten.
Han slår et slag for CO2-EOR som én løsning som kan sikre norske leveranser av lavutslippsolje i de kommende årene der vi tar et skritt nærmere nullutslippsmålene. Metoden bør være en del av det grønne skiftet.
– CO2 for økt oljeutvinning er absolutt noe som bør kunne skje. Det er et selvfinansierende klimatiltak og bør kunne falle inn under EUs taksonomi som bærekraftig. Jeg håper at politikere og styresmakter legger til rette for at CO2-EOR kan realiseres på norsk sokkel, avslutter Ole Gunnar Tveiten.