Lengst sør i Danmark er noen foretaksomme jegere på vei nordover. De følger etter reinen til nye jaktmarker. Langsomt beveger de seg over mammutsteppen som er farget hvit av reinrose[1].
Langt borte på den åpne mammutsteppen får de øye på en flokk med rein. De jakter på dyret som gir dem kjøtt og flesk til mat, hud og skinn til klær, gevir og bein til redskaper, samt sener til tråd og tau. Jegerne huker seg ned. Vinden kommer imot. Reinen får ikke teften av dem. De fortsetter ufortrødent å beite. Uforstyrret. Spenningen stiger. Sakte, sakte kryper jegerne langs bakken for å komme nærmere. Nært nok til å kunne ramme dyrene med piler fra spente buer. Nært nok til at de kan sikre seg et etterlengtet måltid. Men de tar ingen sjanser. Tid og tålmodighet har de nok av. Så, mens dyrene ser ut til å føle seg trygge, går mennene plutselig til angrep. Dyrene får panikk. De springer i alle retninger. Flere må bøte med livet. Jegerne smiler lykkelig. De feirer med å skjære ut hjertene og kaste dem i seg, der og da.
Enda en gang hadde mennesket vist seg å være reinen overlegen i det kalde, åpne steppelandskapet. Men bare kort tid senere forsvinner steinaldermenneskenes viktigst ressurs. Den trekker nordover. Det blir for varmt.
Foto: Halfdan Carstens
For noe er i ferd med å skje. Verden er i endring. Nok en gang. Den isnende kulden som i tusenvis av år har tæret på Nord-Europa (geo365.no: «Isfri kyst uten mennesker») er i ferd med å slippe taket. Temperaturen har steget uhyre raskt. Bare i løpet av noen få tiår (!) har den økt med minst fem grader. I et treløst landskap begynner nye vekster å slå rot. De mest hardføre trærne tetter etter hvert steppen. Reinen forsvinner. I stedet kommer elgen og tar fordel av den nye skogen.
Vi er ved inngangen til tidsperioden bølling-allerød (14 700-12 800 år siden). Temperaturene endret seg mye under denne 2 000 år lange perioden (se figuren under). Varme ble avløst av kulde, og omvendt. På det beste var de likevel 2-3 grader kaldere enn i vår tid.
Nord-Europa er definitivt inne i en ny tid.
Illustrasjon: ICEMAP interactive
Et yrende dyreliv
Fordi det fortsatt var bundet mye is i polare strøk, var det globale havnivået ved innledningen til bølling mer enn 100 meter lavere enn i dag. Rein og andre store pattedyr (for eksempel ullhåret mammut, ullhåret neshorn, irsk kjempehjort, hulebjørn, sabeltanntiger) kunne derfor fortsatt trekke i et sammenhengende belte over den gigantiske mammutsteppen som strakk seg fra Storbritannia i vest, gjennom Russland og Beringia, til Canada i øst.
Mammutsteppen er et åpent landskap med korte somre og lange vintre i et tørt klima. Vegetasjonen består kun av lavtvoksende planter som lav, mose, gress og urter. Trær finnes ikke. Det er mye næring i gresset og urtene, noe som i senglasial tid ga opphav til høy biomasse dominert av den «pleistocene megafauna». Her trivdes blant annet planteeterne ullhåret mammut, ullhåret neshorn, bison, hest og rein. Disse ble igjen jaktet på av huleløver, ulv og hyene.
Planteetere og rovdyrene hadde gode dager gjennom bølling-allerød. Det samme hadde menneskene som kunne livnære seg på både animalsk og vegetabilsk føde. Riktig nok var det ikke mange planter å forsyne seg av i det kalde klimaet, men mammutsteppen vokste fort til i det nye, milde klimaet. Bjørk, furu, rogn, pil og andre trær ga god grobunn for andre vekster. Kosten kunne slik bli supplert med flere typer urter og bær, samt enkelte planter.
Kartet viser at det lave havnivået ved innledningen til bølling-allerød skapte en forbindelse mellom Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike i øst, og Storbritannia i vest. Vi kjenner dette som Doggerland. Der var det et yrende dyreliv, både i havet på land, med mange elver og tallrike små vann skapt av dødisgroper. Men i det varme klimaet, sett i forhold til eldste dryas, steg havnivået raskt. Gjennom den 2 000 år lange tidsperioden ble Doggerland derfor mindre og mindre. Forbindelsen mellom Nord-Europa og Storbritannia ble likevel ikke brutt.
Et druknet landområde
Doggerland var et sletteland som eksisterte under og etter siste istid der vi i dag finner Nordsjøen. Eksistensen skyldes at det globale havnivået den gang var lavere fordi mye vann var bundet opp i is. Men da innlandsisen smeltet og havet steg, ble Doggerland sakte, men sikkert oversvømt, før det forsvant for 8 200 år siden.
Innlandsisen minker
Danmark og Sør-Sverige var i begynnelsen av bølling isfrie. Innlandsisen lå fortsatt over det meste av Norge. Utbredelsen og tykkelsen hadde riktig nok minket betydelig siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden; geo365.no: «Et land uten liv»), og en tynn stripe med tørt land begynte å komme til syne lengst sør og vest i Sør-Norge.
Gjennom bølling-allerød ble den isfrie kyststripen stadig bredere. De laveste fjellområdene innover i Agder, Telemark og Buskerud ble blottlagt. Det samme gjaldt Østlandet nordover mot Mjøsa. Det kunne virke som om Istiden hadde sluppet taket.
Noen enkle organismer – lav og mose, noen arter med gress (Faktaboks 4: Pionerplantene) – fant tidlig veien over Norskerenna og klorte seg fast på det grå, nakne berget.
Et tilfeldig funn av dyrebein i 1941 i Blomvåg i Øygarden vest for Bergen forteller om det milde klimaet som la grunnlaget for et rikt dyreliv ute ved kysten. Radiometrisk datering forteller at beina er 14 600-14 200 år gamle og altså tilhører bølling tid.
Kunne det også ha levd mennesker i Norge på den tiden? Det vet vi ikke, men funnene i Blomvåg støtter ikke den tanken.
Kartografi: ICEMAP interactive
Klimaendringene gir nye kulturer
Mens det gjennom bølling-allerød ennå ikke var kommet mennesker til Norge, flyttet steinaldermenneskene i Nord-Europa stadig lenger nordover, og i slutten av perioden var så å si hele Danmark befolket.
Kulturen utviklet seg i takt med raske endringer i klimaet, og arkeologene har delt senglasial tid[2] inn i fem kulturstadier gjeldende de nordeuropeiske, postglasiale landskapene. Tre av kulturstadiene tilhører den milde bølling-allerød-perioden midt mellom de to kuldeperiodene.
Det som karakteriserer alle de tre kulturene er en sterk avhengighet av reinen (Faktaboks 3: Reinens tidsalder), og at dyrelivet florerte i et tørt steppelandskap, eller et skogtundralandskap, som danskene kaller det.
I tillegg til rein, jaktet steinalderfolket på for eksempel mammut, moskus, elg, hest, hjort og bever, men kan hende la de også ned rovdyr som bjørn, ulv og rev. Om sommeren stod trekkfugler, særlig ender, på menyen. Med hensyn til byttedyrene, skjer det imidlertid en utvikling gjennom perioden der skogens dyr etter hvert erstatter eller supplerer de typiske steppedyrene. Steinaldermenneskene blir i et mildt klima stadig mindre avhengig av rein. Men som vi skal se i en senere artikkel, da det på nytt blir veldig kaldt gjennom yngre dryas, er det igjen reinen som er det aller viktigste byttedyret.
Det var det nedarvete jaktinstinktet som drev disse steinaldermenneskene nordover. De hadde tilpasset seg det arktiske dyrelivet. De var på evig søk etter muligheter, etter jomfruelig jaktterreng, etter et nytt måltid, etter ressurser som var helt nødvendige i hverdagen.
Danske jegerkulturer i senglasial tid
Forskerne vet at det var mennesker i Danmark allerede i bølling tid. Det er riktig nok ikke funnet tenner eller knokler etter dem, men en mengde redskaper levner ingen tvil. De gir opphav til den såkalte Hamburg-kulturen, en kultur der folk for det aller meste jaktet på rein. Boplasser etter den har blitt påvist både i Sør-Jylland og på Lolland. Men ikke bare i Danmark, også langt nedover i Europa, helt ned til Frankrike. Vi må derfor anta menneskene forflyttet seg nordover fra Spania og Frankrike gjennom denne tiden. Hamburg-kulturen ble først beskrevet fra utgravninger i Meiendorf, nord for Hamburg, der det er funnet tusenvis av redskaper.
En kort kuldeperiode over et par hundre år, da vintrene ble lengre og gjennomsnittstemperaturen om sommeren falt til 8-9 grader (eldre dryas, da tundra fortrengte da det gryende skoglandskapet), for senere å stige til 13-14 grader i begynnelsen av allerød, ga opphav til den etterfølgende Federmesser-kulturen («Fjærkniv-kulturen»). Den holdt seg levende nesten helt fram til yngre dryas. Federmesser‑gruppene regnes som en overgang mellom istidens storviltjegere og de mer skogtilpassede kulturene som fulgte i tidlig steinalder.
Federmesserkulturen avløst av Brommekulturen gjennom allerød og inn i yngre dryas. Allerød er derfor stort sett sammenfallende med Brommekulturen, men i begynnelsen av perioden fantes altså også Federmesser-kulturen, mot slutten også Ahrensburgkulturen. Brommekulturen representerte mobile grupper som fulgte sesongmessige trekkmønstre for storvilt og var utbredt over Nord-Tyskland, det aller meste av Danmark og Sør-Sverige.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Tvilsomt om steinaldermenneskene kom til Norge
Innvandringen fra Nord-Europa til Danmark var altså så vidt begynt i bølling tid. Men at mennesker også kom til Norge i bølling-allerød, finnes det ikke grunnlag i arkeologiske funn for å påstå. At det teoretisk var mulig, fordi kysten var isfri og bugnet av vilt, er en helt annen sak.
Det arkeologene derimot er helt sikre på, er at steinaldermenneskene fra Europa kom til kysten vår rett etter at kuldeperioden yngre dryas var over for 11 700 år siden. Den historien skal vi se nærmere på i en senere artikkel.
Men hva hindret dem i å komme før? Hvorfor var det ingen dristige menn som fant veien til landet i nord da forholdene faktisk lå til rette for både fiske og fangst? Slik funnet i Blomvåg klart har demonstrert?
Jan Mangerud og John Inge Svendsen (GEO 01/2020) argumenterer for at «vandreveien [via svenskekysten] var blokkert av bretungen ut Oslofjorden», at det altså ikke var noen landbro mellom Sverige og Norge, at en brearm isolerte Norge fra de isfrie områdene i Sverige og Danmark der det var bosetning gjennom bølling-allerød, samt at ingen torde å «følge reinflokken [fra Danmark og Doggerland] som bega seg over til Vestlandet på vinterisen [som lå i Skagerrak]».
Vi kan selvsagt ikke se bort fra at det er en korrekt analyse. En alternativ måte å se dette på, er at jegerne var modige nok til både å padle forbi bretungen og å følge etter byttedyrene over havisen (det harde livet deres hadde nok gjort dem minst like tøffe som Roald Amundsen og Fridtjof Nansen). Men av grunner vi ikke kjenner, valgte de å ikke bosette seg, men i stedet kun dra på streifturer når forholdene lå til rette, og at de derfor ikke har lagt igjen spor etter seg.
Vi vet at det bodde mennesker på Doggerland i senglasial tid. Menneskene kunne ikke se landet langt mot nord, men fugl som trakk i den retningen fortalte om en annen verden på den andre siden av det åpne havet. Skybanker ga løfter om det samme. De som bodde på Doggerland var nok fristet til å legge ut på det åpne havet i håp om å finne nytt land. Utfordringen deres bestod i at de med spinkle fartøyer måtte krysse et stort og ukjent havstykke uten å vite hva som ventet dem. Kanskje hadde de primitive båter som de la av gårde med på godværsdager? Med livet som innsats. I kalde perioder (og dem var det flere av) kunne de derimot ha gått på isen, kanskje i kombinasjon med kajakker eller kanoer til bruk i åpne råker, og på den måten kommet seg til det ukjente landet. Det er vel liten tvil om at også våre forfedre hadde utforskerinstinktet i behold, og om mulig i enda større grad enn våre polarhelter?
En helt annen sak er at vi kanskje ikke kan forvente å finne så mange spor etter mennesker langs vår kyst fra den tiden. Det globale havnivået var mye lavere gjennom bølling-allerød (100-65 meter)[3], enn det er i dag, og det er godt mulig at leir- og boplasser som ble anlagt i strandsonen, senere har blitt oversvømmet. De har rett og slett druknet som følge av at innlandsisen fortsatte å smelte. Sporene etter dem har forsvunnet. Bevisene for tidlig innvandring kan faktisk ligge under vann. Helt utilgjengelig for arkeologene. Det er riktig nok en fin balanse mellom havnivåstigning og postglasial landhevning, og som vi vet med tilfellet Sol (geo365.no: «Et eldgammelt skjelett»), skyldes funnet av henne på agderkysten at det globale havnivået og den lokale landhevningen har vært like store de siste 9 500 år. Hadde landhevningen bare vært litt mindre, hadde hun ikke blitt funnet.
Doggerland er nevnt flere ganger i denne og tidligere artikler. Det er på tide å bli litt bedre kjent med historien bak oppdagelsen og hva dette landet rommet. Det forsvunne landområdet er tema for neste artikkel.
Kilder/Referanser:
William Helland-Hansen. Naturhistorisk vegbok. Hordaland. 2004.
Jan Mangerud og John Inge Svendsen. The Scandinavian Ice Sheet as a barrier for Human colonization of Norway. 2022.
Reidar Andersen og Olav Strand. Den lange reisen. 2025.
Kristian Vasskog. Havnivåendringer i fortid, nåtid og fremtid. Udatert.
[1] Reinrose – dryas octopetala – er opphav til navnene eldste, eldre og yngre dryas.
[2] Senglasial tid omfatter tidsperiodene eldste dryas, bølling, eldre dryas, allerød, yngre dryas.
[3] Den aller raskeste havnivåstigningen gjennom de siste 20 000 år skjedde i bølling tid. Mens dagens havnivåstigning 3-4 mm per år, var den da 40 mm per år.