Regjeringen har en klar plan om å utvikle en «kostnadseffektiv teknologi» for å fange, transportere og lagre CO2 fra ett eller flere industrianlegg.
I tillegg har Gassco gjennomført en mulighetsstudie for skipstransport av gassen og Statoil for lagring på 3 ulike lokaliteter på norsk sokkel. Formålet har vært å komme fram til minst én teknisk gjennomførbar fullskala CO2-håndteringskjede (CCS) med tilhørende kostnader.
Det vi nå vet er at dette vil bli veldig dyrt. En mulighetsstudie utført av Olje- og energidepartementet viser at en fullskala CCS-kjede vil kreve minst 7,2 milliarder kroner i planleggings- og investeringskostnader (i perioden 2017-2022) og minst 350 millioner kroner per år i driftskostnader (fom. 2022). Driftstiden er beregnet til 25 år.
Det er store tall, og det er grunn til å tro at også usikkerhetene også er store. Derfor gjør jeg her noen kraftige forenklinger.
Regnestykket mitt viser at med en driftsperiode på 25 år vil den gjennomsnittlige kostnaden for ett CCS-anlegg (slik det er planlagt) ligge på (minst) 650 millioner kroner per år, gitt at vi fordeler de sju milliardene på 25 år. Men hadde vi satt latt pengene forbli i oljefondet, og fått 2% rente på sju milliarder kroner, hadde investeringen vokst til tolv milliarder kroner på 25 år. Slik regnet ville de årlige kostnadene blitt betydelig høyere enn 650 millioner kroner.
Ett anlegg skal håndtere 400 000 tonn CO2 per år. Det betyr at prisen for å fange, transportere og lagre 1 million tonn CO2 per år vil ligge på minst 1,6 milliarder kroner. Sånn rundt regnet. Men hadde vi regnet rentes rente, ville kostanden blitt på over 2 milliarder kroner per million tonn CO2 per år.
Det er slik regjeringen og de aller fleste folkevalgte vil bruke penger. Det er i dette perspektivet vi må se hvordan vi forvalter oljeformuen. For det er viktig å være klar over at det aldri (!) vil bli knyttet inntekter til denne type investeringer. Her er det kun snakk om utgifter.
Jeg savner for øvrig en utredning av hvor store CO2-utslipp en CCS-kjede skaper. Vi snakker tross alt om store landanlegg, lang sjøtransport samt energikrevende boring og drift av dype brønner (ned til mint 1000 meter) på sokkelen.
2 kommentarer
Ja – co2 fangst er isolert sett dyrt – det er dyrere å samle inn søppel enn å kaste det over gjerdet til naboen. Hva er dyrt ? Det er regnet ut at å innfri 2 graders-målet vil koste verden ca 5% av BNP. Å ikke gjøre noe – og da måtte forholde seg til de kostnadene som klimaforverring vil medføre vil koste over 20% av BNP. Velg og vrak.
Så kan man selvsagt drøfte om co2 fangst er et lurt tiltak – burde vi gjøre andre tiltak? Hvilke alternativer har vi ? hvorfor skal norge gjøre noe på dette området? Mitt innlegg «the demise of oil» på geoforskning.no viser en mulig vei fremover : denne innebærer grovt sett en avvikling av oljeindustri og all fossilbasert energi. Noen mener dette er mulig og den eneste vei. En alternativ vei er å fortsette bruk av fossil energi – men da med co2 fangst. For noen industrier (sement f.eks) er dessuten co2 utslipp iboende i prosessen og dermed vanskelig å eliminere uten co2 fangst.
Det er perspektivløst av Carstens å ensidig peke på kostnader med ccs uten å drøfte problemstillingen i et bredere perspektiv. Co2 fangst vurderes f.eks av noen større oljeselskaper som «license to operate» i fremtiden. Dette blir da en del av regnestykket – en verdi som kostnader må settes opp mot. Anbefaler for øvrig IEA’s energy technology perspectives 2017 for en bred tilnærming til problemet.
mvh Svein Eggen
Noen vil kanskje si at det er perspektivløst å ikke vurdere alternativ bruk av to milliarder kroner per år i miljøets tjeneste. Med den ensidige fokuseringen på CO2-problematikk gjør vi den brede miljøpolitikken en bjørnetjeneste. Vi som kommer fra klassisk naturvern har tapt en viktig kamp.