I løpet av første kvartal skal Green Minerals noteres på Euronext Growth Oslo. Det bekreftet styreleder Ståle Rodahl under en presentasjon av selskapet 3. februar. Forretningsideen er å utnytte hovedeierens spisskompetanse i jakten på antatt store verdier i dyphavet mellom Norge og Grønland.
Fra før vet vi at Loke Marine Minerals i Stavanger (geo365.no: «Norsk industri i startblokken») og ADEPTH Minerals i Bergen (geo365.no: «Fra olje til mineraler») er i ferd med å posisjonere seg for leting og utvinning av dyphavsmineraler. Vi vet også at Equinor jobber med dyphavsmineraler, men selskapet har ikke gått ut med hvilken strategi det ønsker å følge.
Det eneste norske gruveselskapet som – etter vårt kjennskap – befatter seg med dyphavsmineraler er Nordic Mining gjennom heleide Nordic Ocean Resources (NORA). Nordic Mining er i tillegg det aller første selskapet som viste interesse for dyphavsmineraler. Allerede i 2010 søkte det om letelisenser i Norskehavet, og det aller første ressursestimatet ble publisert i samarbeid med NTNU og Statoil .
Potensielt store verdier
Rodahl har tro på at det finnes «enorme mineralforekomster innenfor norsk myndighetsområde». Han trakk fram kobber, sink og kobolt i massive sulfidforekomster (SMS), samt litium, skandium og sjeldne jordarter (REE) i polymetalliske skorper.
– Norsk sokkel er ressursrikt, uttalte Rodahl uforbeholdent, og gjorde en enkel beregning som viser at det prospektive arealet utgjør 10 000 km2 (tilsvarer ca. 20 Nordsjøblokker) og – med referanse til en rapport fra NTNU (geo365.no: «Milliardverdier på havbunnen») – at mineralene kan utgjøre verdier for mer enn 700 milliarder kroner [noe som tilsvarer verdien av 1,4 milliarder fat olje med en oljepris på 500 kr per fat, red. anm.].
Verdiberegningen baserer seg på en totalressurs med ca. sju millioner tonn kobber, ca. sju millioner tonn sink, 175 tonn gull og 10,5 tonn sølv. Til sammenligning produserte gruvene på Røros totalt 110 000 tonn gjennom 333 år, mens verdens største kobbergruve (i drift siden 1906), Bingham Canyon Mine i Utah, USA, har produsert nærmere 20 millioner tonn kobber. I Finnmark sitter Nussir på en ressurs som kan inneholde mer enn én million tonn kobberekvivalenter (GEO 07/2013: «Drømmen om 100 millioner tonn malm«).
Fra seismikk til mineraler
Samtidig vet vi at norske myndigheter har det travelt med å komme i gang med leting og utvinning av dyphavsmineraler i Norskehavet (geo365.no: «Dyphavsmineraler til Stortinget»), og at Olje- og energidepartementet planlegger å utlyse produksjonslisenser allerede i 2023. Arbeidet med en konsekvensutredning er godt i gang (geo365.no: «Starter arbeidet med KU»).
Det er denne muligheten Green Minerals nå posisjonerer seg for.
Green Minerals eies i hovedsak (76,8 prosent) av SeaBird Exploration som har drevet med innsamling av 2D seismikk gjennom 24 år og for tiden disponerer 6 fartøy. På presentasjonen skrøt Rodahl av at SeaBird har de laveste kostnadene innen seismikkindustrien.
Ståle Rodahl ga fire grunner for at verden må satse på leting og utvinning av dyphavsmineraler. Kort oppsummert trakk han frem 1) en økning i etterspørselen etter metaller relatert til både digitalisering og det grønne skiftet, 2) sosiale forhold, med blant annet barnearbeid i den landbaserte industrien, 3) geopolitiske vurderinger i forhold til tilgangen til kritiske metaller, samt 4) miljømessige fortrinn ved dypvannsutvinning i forhold til landbaserte gruver.
Optimistisk scenario
Iht. Rodahl har Green Minerals en ambisjon om å tre inn i tre produksjonslisenser allerede i 2024, og deretter gjøre et funn på mer enn fem millioner tonn malm i løpet av et par år. Da tenker han seg en forekomst med fem prosent kobber og mindre mengder sink, gull og sølv, eller alternativt åtte prosent sink og én prosent kobber.
Forekomsten skal så produseres i løpet av tre år med ca. 1.5 millioner tonn malm per år, basert på 200 produksjonsdager per år. Etter at forekomsten er tømt, skal produksjonssystemet kunne flyttes til neste forekomst.
Rodahl ser for seg at kobberverdien i én forekomst alene kan komme opp i 400 millioner dollar per år.