Siste istids maksimum hadde kulminert. Innlandsisen over Nord-Europa begynte å smelte. Det norske fastlandet var like fullt dominert av is, og parallelt med kysten fløt de siste restene av Skagerrakbreen og skapte et urolig islandskap. I sør var Danmark blitt isfritt, og i det flate landskapet beitet istidsdyrene, spesielt rein, som var så viktig for steinaldermenneskenes kultur (Faktaboks 3: Reinens tidsalder). Mennesker hadde likevel til gode å bosette seg så langt mot nord.
Vi er nå inne i tidsperioden eldste dryas som varte fra omtrent 18 000 år siden til 14 700 år siden (Faktaboks 1: Botanisk tid). Det er fortsatt kaldt. Ikke desto mindre forsvinner mye is fra Nord-Europa gjennom denne tiden.
Var det noen fryktløse europeere som den gang – på tross av kulda – benyttet anledningen og fant veien nordover for å fiske og jakte? I teorien er svaret at det kan ha skjedd. Danmark, Doggerland og England var nemlig allerede isfrie. Noen få istidsmennesker i Nord-Europa kan ha funnet det verdt å jakte der. I trange tider kan de ha fulgt utforskertrangen og reist nordover med sine enkle våpen og sitt beskjedne utstyr. Men langs Agder- Rogaland- og Hordaland-kysten er det absolutt ingen spor etter eventuelle besøkende.
Med tanke på at det heller ikke er spor etter bosetning i Danmark så langt tilbake i tid, er det derfor fristende å konkludere med at landet innenfor de spredte områdene med blottlagt kyst, forble jomfruelig terreng i mange tusen år etter siste istids maksimum. Det er i et «is- og klimaperspektiv» lite sannsynlig at europeere kom på korte besøk til Sør-Norge eller bosatte seg ytterst mot havgapet.

Kilde: Modifisert etter https://encyclopedia.pub/entry/29247.
Skagerrakbreen var en isstrøm
En isstrøm er en stor og mektig isbre som drenerer innlandsisen og beveger seg betydelig raskere enn den omliggende isen: Hastigheten kan være flere hundre meter til flere kilometer i året. Den blir som en elv av is innenfor en nærmest statisk iskappe. Isstrømmer er godt kjent fra Antarktis, Grønland og Svalbard. Den antarktiske innlandsisen blir drenert av flere isstrømmer som samlet har stor betydning for Antarktis’ massebalanse. Denne lenken viser hvordan isstrømmene beveger seg på Jordas sørligste kontinent. Når isstrømmene når kysten, kalver de eller smelter under isbremmer. Langs kantene deformeres isstrømmene, og bresprekker oppstår. For dyr og mennesker kan Skagerrakbreen derfor ha vært vanskelig å krysse. Den kan derfor ha vært en hindring for tidlige besøk av europeere.

Foto: Wikimedia Commons
Ingen presis tidsavgrensning
I geologiske kretser snakkes det ikke så mye om den drøyt 3 000 år lange perioden eldste dryas. Den har tilsynelatende liten plass i den norske historien om isavsmeltingen. Det er det gode grunner til. Vi finner nemlig få markante spor etter den i norsk geologi.
Som anført i forrige artikkel (geo365.no: «Et land uten liv»), gikk ikke innlandsisens framrykning like fort alle steder. Den nådde derfor sitt maksimum til forskjellig tid på forskjellige steder. Kvartærgeologene fremholder derfor at det ikke er mulig å angi et presist tidspunkt for når siste istids maksimum tok slutt og eldste dryas begynte. For enkelhets skyld sier vi her at siste istids maksimum tok slutt for 18 000 år siden[1].
Perioden eldste dryas er egentlig en naturlig fortsettelse av siste istids maksimum. Det er ingen tydelig temperaturøkning ved overgangen fra den aller kaldeste tiden. Som kartene under viser, blir innlandsisen over landet vårt heller ikke betydelig mindre i omfang gjennom denne perioden. Ser vi på Nord-Europa som en helhet, blir bildet et annet. Volumet av den eurasiske ismassen (se kartene) minker gjennom eldste dryas med mer enn to millioner km3. Til sammenligning var volumet på det meste – for 23 000 år siden – sju millioner kom3.
Når det gjelder isavsmeltingen over Norge gjennom eldste dryas, blir vi i Landet blir til (2013) avspist med dette: «… fra eldste dryas til yngre dryas [12 800 år siden], smeltet og kalvet brefronten i rykk og napp tilbake fra kontinentalhylla og den ytterste kysten» og «… i denne perioden kom fjelltopper [nunataker] opp av isen langt innover landet».
En mer presis beskrivelse av avsmeltingen langs Vestlandet gis av Jan Mangerud og John Inge Svendsen i GEO[2]: «Det ser ut som isfronten lå utenfor kysten en lengre periode fra 18 000 til 15 000 år siden [eldste dryas], for ca. 14 000 år siden [bølling] var brefronten innenfor Bergen, og for 13 000 år siden [allerød] et godt stykke inne i fjordene … ». Mer spesifikt for Boknafjorden er at isen gjennom eldste dryas trakk seg tilbake fra ytterst til innerst av i løpet av 3 000 år. Dette skyldes ikke oppvarming, men at isstrømmen langs Norskerenna gikk i oppløsning og derfor ikke lenger representerte noen barriere[3].
Botanikerne har på sin side analysert pollen og funnet spor av eldste dryas i de ytterste kyststrøkene. På den måten har de med sine metoder vist at innlandsisen over det norske fastlandet da var i ferd med å slippe taket.
Tilbake i 1989 fant professor emeritus Aage Paus rester av mose som ble datert til å være 16-17 000 år gamle. Dette var da det første beviset på at det ytterste av norskekysten hadde vært isfri i eldste dryas. Paus oppsummerer avsmeltingen i Sør-Norge slik[4]: «Lengst i sørvest ble Utsira isfri allerede for 18–20 000 år siden, mens kystområdene innenfor gradvis kom til syne de neste tusenårene. Nord-Vestlandet begynte å smelte fram for 15 500–15 000 år siden, mens avsmeltingen i Bergensområdet startet for 14 600 år siden [bølling], og for 13 000 år siden [allerød] godt inne i fjordene». Vi kan legge til at Jæren ble isfri allerede for 17–16 000 år siden.
Det er enighet blant forskere om at eldste dryas tok slutt da varmeperioden bølling begynte for 14 700 år siden.


Nederst ligger alltid de grå og «kjedelige» steinene. De geologiske og biologiske prosessene som foregår i løsmassene og berggrunnen har derfor vært helt avgjørende for å frigjøre næringsstoffer og bidra til at landet kunne vokse seg grønt.
Gjennom kjemisk og fysisk forvitring smuldret steinene opp, samtidig som livsviktige grunnstoffer løstes opp i vann[5]. Hva slags grunnstoffer, hvor mye og hvor fort forvitringen skjer, avhenger av temperatur, nedbør og type bergart. Gneis og granitt med mye kvarts og feltspat gir næringsfattig jord. Amfibolitt, glimmerskifer, fyllitt, skifer og kalkstein gir derimot næringsrik jord.
Etter siste istids maksimum, da temperaturene steg svakt og isdekket trakk seg noe tilbake gjennom eldste dryas, bestod jordsmonnet på de få isfrie områdene utelukkende av mineraler (oppknust stein) og grunnstoffer (oppløst i vann). Jorda manglet humus (organisk materiale) som er helt nødvendig for plantevekst. Landskapet fremstod derfor som goldt, grått og nesten uten spor av liv.
Humus dannes gjennom bakteriell nedbrytning av planter og dyr. Den gjør at jorda kan holde på næringsstoffer og vann. Humus gjør også jorda mer porøs, slik at tilgangen på oksygen blir bedre. God jord inneholder 45 prosent mineraler og 5 prosent humus. Resten er luft og vann.
Botanikerne sier derfor at jorda var umoden der innlandsisen nettopp hadde forsvunnet. Uten tilgang til et humuslag med viktige næringsstoffer, hadde de aller fleste plantene ikke noe sted å vokse. På det blankpolerte fjellet hadde de rett og slett dårlige kår. Men etter hvert som planter råtnet og fuglene kontinuerlig gjødslet, ble jordsmonnet stadig bedre, om enn svært sakte. Ytterst mot havet kan også tang og tare som bølgene kastet opp på land ha bidratt til mer jord. Så må vi ikke glemme verken alger og vannplanter. De klarte seg godt i det nye landskapet.
Livet kom sakte tilbake til «de kalde kystene». Om enn sparsomt. Det er forståelig, for lange og kalde vintre, korte og kalde somre, samt et humusfritt substrat, ga ikke gunstige vekstforhold. Kun de mest hardføre var i stand til å overleve. På den positive siden telte det at løsmassene til dels var kalkrike, samt at dagene i vekstsesongen var lange med mye lys.
Kun for de mest hardføre
Blomsterstøv og frø kom seilende nordover gjennom luften. Sørlige vinder sørget for å blåse dem fra Danmark og Doggerland over Skagerrak og Nordsjøen og videre inn på det norske fastlandet. Der de landet på isfrie deler av kysten, og dermed fikk en sjanse til å skape nytt liv, ble det langsomt lagt et grunnlag for forskjellige vekster. Frø kan også ha kommet med fugler eller flytende gjennom vannet.
Pollenanalyser av sedimenter i myrer og tjern er nøkkelen til å forstå den tidlige innvandringen av planter. Diagrammet under dekker senglasial tid og begynner med eldste dryas.
Lengst til venstre viser temperaturkurven at somrene var kalde. I juli måned var gjennomsnittstemperaturen på Vestlandet bare seks grader. Det er ganske likt sommertemperaturene i Longyearbyen i dag[6]. Botanikerne gir derfor vegetasjonen karakteristikken høyarktisk. Som vi så i forrige artikkel (geo365.no: «Kalksteinshuler ble redningen»), tilsvarer dette temperaturene i Sør-Frankrike under siste istids maksimum.
Den første vegetasjonen som klarte å farge de grå steinene grønne var lav og mose. Sopp mangler klorofyll og bidro i så måte ikke til et fargerikt landskap. Deretter var det de mest kuldetolerante artene som tåler lite og karrig jord som vokste, men de krever mye lys i åpent lende.
De svarte kurvene i figuren viser mengden pollen tilhørende forskjellige plantearter. Analysene viser at malurt og gress dominerte, mens det gjennom eldste dryas også er spor av vier, krekling, bjørk og bregner.

Pionerplanter
Pionerplantene (Faktaboks 4: Pionerplanter) vokser på bart fjell, og er de aller første som etablerer seg etter at isbreer forsvinner. Typisk for dem er at de er lite konkurransedyktige og derfor lett blir fordrevet når andre planter slår rot. Med til pionerplantene hører lav, moser, gress og sopp. Fjellvalmue og rødsildre er typiske pionerplanter. Det samme er norsk malurt og fjellsmelle– ikke minst – reinrose (dryas ocotpetala). Totalt sett var naturen i eldste dryas likevel svært glissen. Men, som det framgår av bildene i faktaboksen, fargerikt var det.
I Danmark begynte jegersteinalderen
Kartene lenger opp i artikkelen viser at innlandsisen over England, Doggerland, Danmark og Sør-Sverige var helt borte ved innledningen til eldste dryas.
Fordi store mengder havvann fortsatt var bundet i innlandsisen, var det globale havnivået så mye som 110-120 meter lavere enn i dag[7]. Danmark var derfor et stort sammenhengende landområde, Sjælland var landfast med Sverige og Tyskland, mens Jylland var landfast med England, med Doggerland (Nordsjøfastlandet) imellom.
Landskapet var dominert av mammutsteppen med tundra (gjerne referert til som høyarktisk tundra med frost det meste av året) tett oppunder innlandsisen.
Reinrose med de hvite kronbladene og gule støvbærerne var utbredt gjennom eldste dryas. Forskjellige typer gress, et mangfold av urter (planter uten vedstoff i stengelen) og lave busker var også vanlige. Det var derimot ikke grobunn for store trær. Kun dvergbjørk overlevde. Landskapet må derfor ha fortonet seg som svært åpent. Rein og andre istidsdyr hadde etablert seg i et miljø med godt beite.
Blant planteeterne var reinen den mest utbredte arten og absolutt viktigste byttedyret. I tillegg vandret mammut, moskus, irsk kjempehjort, villhest, bison og saigaantilope over store områder på jakt etter gress og urter. De måtte passe seg for rovdyr som ulv og jerv, samt brunbjørn som på denne tiden kom luskende nordover fra refugier i Sør-Europa. Dertil jaktet rovdyrene på småvilt (hare og smågnagere).


Danmark var i eldste dryas svært kaldt og ugjestmildt. Til tross for at reinen – det absolutt viktigste byttedyret for steinaldermennesker i et arktisk klima – beitet på tundraen, var det fortsatt for tidlig for menneskene å slå seg ned og bli bofaste.
Arkeologene tror at jegere tilhørende hamburgkulturen først dro på streifturer inn i det sørligste Danmark under den etterfølgende varmeperioden bølling. Den eldste del av Danmarks forhistorie, kalt Jegersteinalderen, begynte da så vidt. En ny tid var definitivt i endring.
Da er vi tilbake til der vi innledet denne artikkelen. Kan det ha vært jegere på besøk langs kysten av Sør-Norge kort tid etter at isen forsvant? Svaret gir seg av seg selv. Hvis de på sine utflukter fra Nord-Tyskland og Doggerland ikke kom lenger enn til det sørligste Danmark, hadde de neppe kapasitet til å komme så langt nord som til vår kyst.
Sannsynligvis må vi vente helt til slutten av – eller etter – Istiden før europeerne kommer vandrende eller padlende til vår langstrakte kyst.
Artikkelen er lest av professor emeritus Aage Paus. Han går god for innholdet som omhandler vegetasjonen.
I neste artikkel vil jeg se nærmere på varmeperioden bølling-allerød da steinaldermennesker fra langt sør i Europa begynte å trekke nordover og inn i Danmark.
Kilder/Referanser:
Aage Paus. Naturen. 2023.
Reidar Andersen og Olav Strand. Den lange vandringen. Rein og mennesker gjennom 500 000 år. 2025.
[1] Et internasjonalt prosjekt ledet fra Danmark tok utgangspunkt i tre iskjerner fra Grønland og utarbeidet en detaljert inndeling av siste istid i stadialer og interstadialer (2014). I henhold til denne begynner eldste dryas for 17 500 år siden (med en usikkerhet på (+/- 200 år).
[2] Jan Mangerud og John Inge Svendsen. Det 80 år gamle «Blomvåg-mysteriet» er løst. 2020.
[3] Aage Paus med flere. From tundra to tree-birch; late-glacial and early Holocene environment and vegetation oscillations at the ecotonal positioned Bjerkreim, Dalane, SW Norway. 2023.
[4] Aage Paus. Siste istids isavsmelting og innvandring av planter til Sør-Norge. 2023.
[5] Essensielle grunnstoffer for plantene som tas opp fra jorda er nitrogen, fosfor, kalium (de tre viktigste), kalsium, magnesium og svovel. Dertil trenger plantene små mengder av jern, mangan, kopper, sink, bor, molybden og nikkel. Karbon, hydrogen og oksygen tas opp fra lufta.
[6] https://www.timeanddate.com/weather/norway/longyearbyen/climate?utm_source=copilot.com
[7] Laveste havnivå under siste istids maksimum var minst 125 meter lavere enn i dag (kanskje hele 134 meter på det laveste). Havnivåstigningen skyldes at to millioner km3 av den eurasiske innlandsisen hadde forsvunnet.
![var rnd = window.rnd || Math.floor(Math.random()*10e6);
var pid980600 = window.pid980600 || rnd;
var plc980600 = window.plc980600 || 0;
var abkw = window.abkw || '';
var absrc = 'https://servedbyadbutler.com/adserve/;ID=188736;size=0x0;setID=980600;type=js;sw='+screen.width+';sh='+screen.height+';spr='+window.devicePixelRatio+';kw='+abkw+';pid='+pid980600+';place='+(plc980600++)+';rnd='+rnd+'';
var _absrc = absrc.split("type=js"); absrc = _absrc[0] + 'type=js;referrer=' + encodeURIComponent(document.location.href) + _absrc[1];
document.write('');
Isfri kyst uten mennesker](https://geo365.no/wp-content/uploads/2026/01/Eldste-dryas-Norskekysten-x-1000-e1769614704183.jpg)