Jeg fortsetter fortellingen om innvandringen til Norge etter Istiden med å fortelle om et funn av en pilspiss som kan være meget gammel. Tidligere artikler i denne serien finner du her.
På Jæren har arkeologene funnet en pilspiss av flint som kan være opp mot 16 000 år gammel. I så fall tilhører den tidsperioden eldste dryas som varte fra siste istids maksimum fram til 14 700 før nå (geo365.no: «Isfri kyst uten mennesker»).
Steinredskaper kan ikke dateres, ei heller denne, så alderen er anslått ved hjelp av typologi. Den er derfor langt fra nøyaktig. Men hvis dette er et tilnærmet korrekt anslag, forteller det at det har vært mennesker lengst sørvest i Norge i senglasial tid og lenge før kuldeperioden yngre dryas. Alternativt forteller den at senere innvandrere har brakt den med seg fra et av Nord-Europas mange steinaldersamfunn.
I 2012 ble det funnet en pilspiss som kan være så gammel som 16 000 år. Den kan vitne om at det har vært folk her langt tidligere enn en har trodd.
En alder på 16 000 år høres mye ut tatt i betraktning av at eldre dryas var en svært kald tid, og at det først ble varmere og «levelig» i bølling (14 700-14 000 før nå). Ved innledningen til bølling kan temperaturen ha steget med opp mot ti grader i løpet av et par generasjoner, og over kort tid kan klimaet ha vært like godt som i dag.
Det svært usikre tidsanslaget gir ikke grunnlag for å trekke bastante konklusjoner. Det er nok også grunnen til at denne pilspissen ikke har fått en framtredende plass i fortellingen om Norges steinalderhistorie.
Men er det sannsynlig at det var mennesker i landet vårt for så lenge siden? Spørsmålet er opportunt, for konsensus blant arkeologene synes å være at de første europeerne først kom etter Istiden (geo365.no: «De første nordmennene»). Altså flere tusen år senere.
Men det vil – etter min mening – være galt å avvise muligheten for at noen driftige mennesker har tatt turen fra Doggerland til Jæren på en tid da landet som forbandt Storbritannia med Europa var ganske folksomt (geo365.no: «Doggerland. Fra steppe til skog»). Enten i båt i sommerhalvåret, eller til fots på vinterisen. Det var da heller ikke lenger fra Doggerland til Jæren enn at det var mulig å padle over (50-95 km) om sommeren eller gå på is om vinteren.
Forutsetningen er selvsagt at innlandsisen som tidligere lå over Jæren da hadde smeltet tilbake, og at den hadde etterlatt et landområde der planter kunne vokse, samt at beitedyr og rovdyr hadde tilstrekkelig tilgang til føde (geo365.no: «Et rikt dyreliv»). Med brearmer som strakte seg ut i fjordene, vil også det marine matforrådet kunne vært mer enn tilstrekkelig for sultne jegere. Dette er godt dokumentert i Ilulissatfjorden på Vest-Grønland (geo365.no: «Et gedigent matkammer»).
Kvartærgeologene og botanikerne har vist oss at iskanten lå rett utenfor Rogaland for 18 000 år siden (på slutten av siste istids maksimum), at den lå et godt stykke inn i landet for 15 000 år siden, og at den fram til yngre dryas smeltet enda lenger tilbake. Det er altså ingen tvil om at Rogaland var tørt land gjennom flere tusen år i senglasial tid, og at det er teoretisk mulig at jegere og fiskere gjorde streiftog inn i landet. Samtidig må vi huske på at kalde vinder fra innlandsisen kan ha vært veldig sure og gjort lengre opphold vanskelige. Spesielt om vinteren.
Gode bevis
Tilbake i 1989 fant professor emeritus Aage Paus rester av mose som ble datert til å være 16-17 000 år gamle. Dette var da det første beviset på at det ytterste av norskekysten hadde vært isfri i eldste dryas. Paus oppsummerer avsmeltingen i Sør-Norge slik[1]: «Lengst i sørvest ble Utsira isfri allerede for 18–20 000 år siden, mens kystområdene innenfor gradvis kom til syne de neste tusenårene. Nord-Vestlandet begynte å smelte fram for 15 500–15 000 år siden, mens avsmeltingen i Bergensområdet startet for 14 600 år siden [bølling], og for 13 000 år siden [allerød] godt inne i fjordene». Vi kan legge til at Jæren ble isfri allerede for 17–16 000 år siden.
En uløst gåte (?)
Det er flere indikasjoner på at det har vært mennesker i landet – om enn ikke bofaste – i senglasial tid. En av dem finner vi i Blomvåg i Øygarden utenfor Bergen (geo365.no: «Blomvåg»).
Selv om de rike dyrefunnene i Blomvåg ikke lenger blir tilskrevet menneskelig aktivitet, kan jeg ikke fri meg for tanken om at en så stor konsentrasjon av beinrester ikke er tilfeldig. Dertil kommer at funnstedet ligger på en plass hvor det ville ha vært naturlig å slå seg ned: en lun, østvendt bukt like opp til havets rike ressurser i Øygardens mangfoldige skjærgård. Her kan det ha vært godt å være. Selv om klimaet i bølling tid (geo365.no: «Temperaturkurve»), gjennom det meste av disse 700 årene, ikke var så godt som i dag. Geologene Jan Mangerud og John Inge Svendsen har også vist at Blomvåg ble isfritt for 14 500 år siden (GEO 01/2020: «Det 80 år gamle Blomvåg-mysteriet er løst»)
En annen grunn til at mennesker kunne trives her er det rike matfatet som fantes langs kysten den gangen. Det er for det første bevist gjennom Blomvåg-funnet (reinsdyr, grønlandshval, grønlandssel, en mengde fuglearter samt torsk, sei, rødspette og ulke. For det andre vet vi at miljøer der isbreer kalver i fjorden er svært fordelaktig for dyrelivet. Dette er godt dokumentert i Ilulissatfjorden på Vest-Grønland (geo365.no: «Et gedigent matkammer»)
Dertil er det gjort funn av aske på Jæren som stammer fra forbrenning. Disse kan selvsagt ha utspring i naturens egne branner, men vi kan heller ikke utelukke at de skyldes bålrester.
At Jæren var et godt sted å komme til, vet vi fordi det er gjort en rekke funn av boplasser fra eldre steinalder.
De er bitte små. For menigmann vil de forsvinne i mengden av forskjellige steiner. Bare en ekspert – en arkeolog – vil kunne se at vi har å gjøre med menneskeskapte gjenstander. For min egen del ville jeg helt sikkert ha oversett dem om jeg ved en tilfeldighet hadde kommet over disse restene fra våre egne forfedre- og mødre.
Det dreier seg om mikrolitter, små flintredskaper fra eldre steinalder, som gir oss innsikt i våre forfedres liv.
Hå gamle prestegård
I dag finner vi et usedvanlig flott museum der boplassen fra eldre steinalder lå. Hå Gamle Prestegård ligger litt utenfor allfarvei (45 minutters kjøring sør for Stavanger), men kjøreturen er vel verdt tiden. I en liten kjeller blir vi fortalt historien gjennom tekst, bilder, videoer, gjenstander og dukker i riktig størrelse. Ikke overdådig, men svært delikat og instruktivt. De tre videoene (om funnet, om livet i steinalderen og om gravrøysene fra steinalderen som også ligger ved Håelva) er ikke lengre enn at de fleste bør ha tålmodighet nok til å se dem fra begynnelse til slutt. Det eneste jeg vil sette fingeren på er at utstillingen drukner blant all oppmerksomheten som gis til museets samtidskunst. Det er bare spesielt interesserte som finner fram til SPOR i det fine Jærhuset.
[1] Aage Paus. Siste istids isavsmelting og innvandring av planter til Sør-Norge. 2023.