Denne artikkelen er én av flere som omhandler omstendigheten rundt innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her. Jeg har også skrevet en artikkelserie om menneskets utvikling sett i forhold til klimaendringene de siste 5-6 millioner årene.
Rogaland for 12 400 år siden. Finnøy i Boknafjorden. Midt i kuldeperioden yngre dryas (geo365.no: «Det siste kaldgufset»).
Innenfor kystlinjen var det tørt land i et bredt belte, isen hadde forsvunnet for flere tusen år siden, og på den golde tundraen var det bare et minimum av vekster (geo365.no: «Langsomt ble landet levende»). Hadde vi vært der om sommeren, kunne vi ha gledet oss over et hvitt teppe av reinrose ispedd tuer med fargerike blomster som rødsildre og fjellsmelle. Men ingen storvokste trær. Bare noen små, krokete bjørk (geo365.no: «Pionerplantene»).
Gjennom vinterens mørke måneder var bakken igjen dekket av snø, og kalde vinder fra innlandsisen i nord feide utover det karrige landskapet. I havet utenfor kysten fløt isfjell i en seig issørpe dominert av drivis, pakkis og iskoss. Det var istid. I dag må vi til Svalbard eller Grønland for å finne et tilsvarende landskap.
Det er lett å forestille seg at Boknafjorden ville vært særdeles barsk for steinaldermennesker på den tiden. Bare de aller mest hardføre dyrene kunne overleve. Rein, for eksempel, søkte alltid mot iskanten, og der reinen trakk, ville også rovdyr som ulv, jerv og isbjørn ha spredd redsel i flokkene (geo365.no: «Rein. En overlever fra siste istid»). Og som vi har lært, menneskene fulgte reinen, så kanskje den gangen også?
I havet lå drivisen – oppsprukken havis som drev med vind og strøm – og dannet et habitat for sjøpattedyr som trivdes i isødet. Spesielt rikt kan dyrelivet ha vært i forkant av kalvende isbreer. Fra Ilulissatfjorden på Vest-Grønland vet vi for eksempel at narhval, knølhval, grønlandshval, ringsel, grønlandssel, håkjerring, polartorsk, kveite (hellefisk) og krabbe lever på enorme mengder med hoppekreps og krill (geo365.no: «Et gedigent matfat»). Det var derfor ikke mangel på mat som hindret innvandring til Norge da Istiden gikk mot slutten.
Forsvant i dypet
Selen hadde sitt eldorado under og på isen. Vi kjenner bildet av sel som ligger og hviler ved pustehullene. Det ser behagelig ut, men den er rask i vendingen når den værer fare. Den kan aldri føle seg trygg. Den må alltid være på vakt, for lynraskt å kunne forsvinne ned i luftehullet sitt rett for nesen på rovdyret med de sylskarpe, livsfarlige klørne. Livet henger alltid i en tynn tråd.
En kritthvit isbjørn tar spenstige hopp fra isflak til isflak og benytter de store labbene sine til å svømme lydløst mellom dem. På sin evige jakt på sel. Røde flekker av blod rundt små luftehull på isen vitner om at rovdyret noen ganger lykkes i sin streben etter å fylle magen.
At isbjørnen trivdes i dette landskapet, skyldes at den var godt beskyttet mot kald luft og sure vinder. Den hadde tett pels i flere lag, et tykt fettlag, pels på føttene og en lang snute som varmet opp lufta som den pustet inn. Gjennom flere millioner år med evolusjon, hadde den tilpasset seg et polart klima.
Finnøybjørnen endte livet sitt i Boknafjorden. Av årsaker vi ikke vet, druknet den under en svømmetur og falt til bunns på 25 meters dyp. Der sank den raskt ned i våt leire (leire inneholder opp mot 70 prosent vann i de øverste lagene). Antagelig tok det ikke lang tid før bjørnen forsvant i en forseglende, oksygenfattig masse som hindret at knoklene råtnet opp. Leira kom med smeltevannselver fra fastlandet og ble fraktet med strømmen ut i fjorden. År for år ble laget tykkere, og alle spor etter den uheldige bjørnen forsvant.
Men som vi vet, landet steg etter at vekten av innlandsisen forsvant, og der landhevningen var større enn den samtidige havnivåstigningen (geo365.no: «Global havnivåstigning gjennom 20 000 år»), kom sjøbunnen på land. Det var dette som skjedde på Finnøy. Sakte, men sikkert dukket den gamle havbunnen med skjelettet opp og ble en del av Finnøys berggrunn.
At skjelettet ikke er helt komplett, må skyldes at det i en periode mens landet steg har blitt liggende i strandkanten og bølgene rotet med knoklene.
Et tilfeldig funn
Foranledningen til funnet av isbjørnskjelettet var utgravningen av en hustomt i 1976. Under arbeidet oppdaget eierne store dyrebein i det harde leirlaget. Heldigvis ble de tatt vare på, og til slutt havnet de på Arkeologisk museum i Stavanger. Der fattet tre kvartærgeologer interesse og fikk vite at det kunne ligge flere bein under betonggulvet på vaskerommet. I 1982 ble så gulvet brutt opp, og i løpet av en ukes tid dukket de fleste av de manglende knoklene opp i et lag som ble beskrevet som «sandig, siltig gytje». Bare noen små bein og bakhodet manglet da utgravningen var ferdig.
Ved siden av skjelettet fant geologene rester av isbjørnens mageinnhold samt beinfragmenter som kan stamme fra sel. Fiskebein ble også påvist. De stammet fra en ulkefisk som i dag er svært vanlig utenfor isbreer på Svalbard, og som der er den viktigste føden for sel.
Senere undersøkelser har vist at vi har å gjøre med en hannbjørn. Den var 600 kg tung og ble rundt 28 år gammel. C14-dateringer viser at den døde for 12 400 år siden, altså i yngre dryas.
Mennesker på jakt?
Kan Finnøybjørnen ha vært på flukt fra mennesker?
I publikasjonen Isbjørnen fra Finnøy (2017) tar forfatterne opp diskusjonen om steinalderens folk kan ha vært i Norge i yngre dryas. «Det virker nærmest ulogisk at landet skal ha ligget ubenyttet så lenge [gjennom senglasial tid],» skriver de. Vi har i tidligere artikler skrevet at det er lite sannsynlig – men ikke umulig – at det var mennesker på det norske fastlandet på den tiden (geo365.no: «Jærens gåtefulle pilspiss»).
I Hordaland har det for eksempel blitt gjort funn som har stimulert diskusjonen om tidlig innvandring. I Blomvåg på Sotra oppdaget forskere store hvalbein, mengder av bein fra fisk (torsk, sei, rødspette og ulke), 15 forskjellige typer sjøfugl (inklusive geirfuglen), pattedyr (rein, grønlandssel og grønlandshval), samt blåskjell og østers. I det hele tatt en herlig blanding av dyrebein som enkelte forskere hevdet ikke kunne ha havnet der uten at steinaldermennesker var involvert (geo365.no: «Blomvåg – et rikt dyreliv»). Klimaet minnet da om det vi finner på finnmarkskysten i dag.
Konklusjonen om at steinaldermennesker hadde jaktet i Øygarden i bølling tid (14 700-14 000 før nå) tålte imidlertid ikke nye undersøkelser fra nysgjerrige zoologer og arkeologer. Flintbiter ble for eksempel tidlig tolket som mulige redskaper, men nye analyser – som kombinerer inngående teknologiske analyser av flint og eksperimentell arkeologi – viste at flintstykkene trolig er formet av naturlige prosesser, og ikke av mennesker.
Med funnet av Finnøybjørnen dukket det opp nye data som har gitt grunnlag for nye spekulasjoner.
Noen forskere har festet seg ved en forkullet bit av dvergbjørk funnet i det samme laget som isbjørnen lå. Den kan angivelig vitne om at mennesker har vært på ferde. De mener det er lite sannsynlig at tundravegetasjon med slike trær skulle kunne antennes ved lynnedslag. «Hvem satte fyr på bjørkepinnen»? spørres det i den omtalte publikasjon.
Her velger vi å la spørsmålet stå åpent inntil det foreligger mer håndfaste bevis for at innvandringen av mennesker til Rogaland skjedde allerede i senglasial tid.
Kilder:
Elna Siv Kristoffersen (red.). Isbjørnen fra Finnøy. Rogaland ved istidenes slutt. 2017.
Per Blystad med flere. Fins of a nearly complete Late Weichselian plara bear skeleton. 1983. (I denne artikkelen er det bilder av alle knoklene.)
https://www.uis.no/nb/arkeologisk-museum/forskning/isbjornen-fra-finnoy