Denne artikkelen er én av flere som omhandler omstendigheten rundt innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her. Jeg har også skrevet en artikkelserie om menneskets utvikling sett i forhold til klimaendringene de siste 5-6 millioner årene.
Kanskje var det på Jæren europeerne gjorde landnåm rett etter Istidens slutt. I et stadig varmere, våtere og grønnere landskap, hadde de første nordmennene god tilgang på føde. Mange arkeologer tror faktisk at de bare brukte noen timer hver dag på jakt og fiske. Resten av dagen kan ha gått med til helt nødvendige aktiviteter som for eksempel å lage redskaper og våpen av trematerialer og stein, forberede dagens måltider, røyke og tørke fisk, sy klær og reparere utstyr. Mye tid ble nok også brukt rundt leirbålet. Det var der det sosiale livet fritt kunne utspille seg. Samlingen av unge og gamle i lyset og varmen fra flammene var datidens sosiale medium.
Helt siden slutten av 1800-tallet har det vært godt kjent at steinaldermennesker har oppholdt seg ved utløpet av Håelva på Jæren. I 1984 oppdaget arkeologene så at mennesker hadde oppholdt seg der allerede for 9 000 år siden.
Bevisene kommer fra et tynt jordlag flere meter under bakken. Rester etter bålbrenning, redskaper og avfall fra flint, samt skall av hasselnøtter er blant de avgjørende funnene. Sammen med andre funn på Jæren har det derfor vært mulig å etablere kunnskap om livet i eldre steinalder.
På grunn av funnet ble en permanent utstilling om livet og naturen på Hå i steinalderen åpnet i 1990.
I dag finner vi et usedvanlig flott museum der boplassen fra eldre steinalder lå. Hå Gamle Prestegård ligger litt utenfor allfarvei (45 minutters kjøring sør for Stavanger), men kjøreturen er vel verdt tiden. I en liten kjeller blir vi fortalt historien gjennom tekst, bilder, videoer, gjenstander og dukker i riktig størrelse. Ikke overdådig, men svært delikat og instruktivt. De tre videoene (om funnet, om livet i steinalderen og om gravrøysene fra steinalderen som også ligger ved Håelva) er ikke lengre enn at de fleste bør ha tålmodighet nok til å se dem fra begynnelse til slutt. Det eneste jeg vil sette fingeren på er at utstillingen drukner blant all oppmerksomheten som gis til museets samtidskunst. Det er bare spesielt interesserte som finner fram til SPOR i det fine Jærhuset.
Dessverre har mye av det opprinnelige materialet fra steinalderen gått tapt. Årsaken er at anleggsmaskiner ryddet plassen for å sette opp et gammelt Jærhus før arkeologene var klar over den underliggende skattkisten. Men heldigvis har det blitt funnet nok gjenstander til at vår forståelse av steinaldermenneskenes liv nå er basert på flere fakta. Og nok til at livene deres i eldre steinalder kan billedliggjøres. Ikke minst har palynologer og botanikere kunnet rekonstruere vegetasjonen på en tid da det om somrene var tre grader varmere (17 oC), tørrere og mindre vindfulle enn i dag.
Rundt leiren vokste furu, bjørk og rogn i en åpen skog. Lenger inn i landet var skogen derimot tett med furu, bjørk og hassel som de dominerende treslagene.
Ved å studere beinrester har zoologene kunnet forstå mer av dyrelivet og hvilket gedigent matfat steinaldermenneskene hadde tilgang til. Med pil og bue jaktet de på bjørn, elg og villsvin, samt ender, svaner og gjess, mens de fanget skalldyr og fisk i elva og havet. Men først og fremst var sel et foretrukket jaktbytte. Selen jaktet selv på ørret og laks som søkte mot elva. Selen ga mat, men også skinn til klær, sitte/soveunderlag og teltduk. For disse sjøens naboer var selen like nyttig som reinen var for menneskene som tilhørte Ahrensburgkulturen (geo365.no: «En evig jakt på rein» / «Butikken som har alt»). De kan likevel ha jaktet på rein. Men da måtte de dra til fjells.
Profilveggen fortjener spesiell oppmerksomhet. Her har arkeologene gjort det kunststykket å ta vare på et jordprofil fra den opprinnelige utgravningen og sette det inn i museet. Helt intakt.
