Steinalderfolket som bodde i Nord-Europa mot slutten av Istiden hadde et kosthold som langt på vei var dominert av rein. Dyret var en unik ressurs som ikke bare ga mat, men alt menneskene trengte for å overleve i et kaldt og krevende klima. Kulturen de utviklet la også grunnlaget for innvandringen til vårt eget land da isen som lå over landet gjennom yngre dryas smeltet.
Gjennom titusener av år under Istiden var reinen det viktigste byttedyret for våre forfedre i Sør-Europa. Senere, da det ble varmere i været gjennom senglasial tid, ble reinen drivkraften for de første steinaldermenneskene som dro nordover gjennom Tyskland, Doggerland og Danmark. Det kan de også ha vært for pionerene som dro enda lenger mot nord og endte opp i landet vårt rett etter Istiden. Men med tanke på at de enten dro opp langs vestkysten av Sverige, eller at de kom fra Doggerland, må vi være åpne for at skalldyr, fisk og sjøpattedyr var like viktig som kjøtt i kostholdet deres. Bildet er tatt på Rørosvidda. Foto: Halfdan Carstens
Denne artikkelen er én av flere som omhandler innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her.
Tidlig på morgenen dro de ut. Nordavinden var hard. Iskaldt regn drev imot dem og hindret all sikt. Det var bare å krumme nakken. Knytte skinnene tett inntil hodet. Gå på. Stole på intuisjonen. Målet var å finne et godt skjulested i den brede dalen som reinflokken løp gjennom. I beste fall kunne de få storfangst. I verste fall måtte de vende slukøret hjem. Tilbake i leiren satt resten av gruppen – mest kvinner og barn – som ventet utålmodig på jegerne.
På sporet av reinen. Bildet er tatt på Formidlingscenter for Koelbjergmanden på Fyn i Danmark.
Vi er i Ahrensburg i Nord-Tyskland. Noen kilometer nordøst for Hamburg. Midt inne i den 1 100 år lange kuldeperioden yngre dryas (12 800 – 11 700 år siden).
En flokk steinaldermennesker livnærer seg på det de kan sanke i sommerhalvåret, samt fiske og jakte om høsten, vinteren og våren. Jakten er varemerket deres. Vandrende rein er spesialiteten. Den er den de lever og ånder for. Den gir dem nødvendige proteiner og uunnværlig fett. Ikke å forglemme jern og vitamin B12. Slik sett bærer de videre en tradisjon som har fulgt menneskene gjennom titusener og hundretusener av år.
Drikke hører med, og vann finner de i utallige pytter, småvann (ofte i dødisgroper) og bekker. Inntil kuldegradene setter inn tidlig på høsten. Gjennom den lange vinteren må de smelte snø for å drikke og koke. Det er som vi skjønner stadig noe arbeid som venter. Likevel er det alltid tid til å samles rundt det varmende leirbålet.
Om våren, når landråkene går opp, tar man her uendelige masser av stor, fet laks. Litt senere kommer reinsdyrene i talløse hjorder og blir her utover hele sommeren. På høstparten kan man så fiske torsk i ubegrenset mengde.
Roald Amundsen. Nordvestpassasjen. 1907.
Mye tid går med til å finne god ved i et åpent landskap nesten uten trær. Det er rett og slett smått med tørt brensel på tundraen. Små busker, dvergbjørk, vier og einer må gjøre nytten. Hvis det kniper, gir også knokler fra store byttedyr næring til flammene. Bålet brenner så ofte som mulig. For å holde varmen, for å samles, for å fortelle historier og utveksle erfaringer, og for å steke eller koke skjell, fisk og kjøtt. Men, på lik linje med inuittene i Nord-Canada, som Roald Amundsen studerte gjennom tre vintre, er det godt mulig at de om vinteren spiste både frossent og rått kjøtt.
Ahrensburg ligger nord i Tyskland, og gjennom yngre dryas lå innlandsisen over Norden langt unna jegerne som livnærte seg av rein som trakk mellom øst og vest. Det var likevel kaldt, og de store pattedyrene trivdes på mammutsteppen i Nord-Europa. Da det ble varmere, og skogen inntok det flate landskapet, flyktet reinen. Arkeologene tror derfor at Ahrensburgkulturen også dominerte det landområdet som i dag ligger under vann. Illustrasjon: Modifisert etter Anna L.C. Hughes med flere.
Når begynte vi å kontrollere ilden?
Svaret på dette spørsmålet er ikke rett fram. Arkeologer og paleoantropologer diskuterer heftig. Mens noen mener at det første ildstedet kan være en million år gammelt (og kanskje enda eldre), hevder andre at det kun finnes bevis fra 400 000 til 600 000 år tilbake i tid, og at det var Homo erectus som stod bak. I så fall må vi også tro at neandertalerne kontrollerte ilden da de hersket over Europa fram til for 40-50 000 år siden. For hvordan skulles de eller ha klart seg gjennom flere istider? Vi må derfor ta for gitt at sapiensene behersket teknikken med å tenne et bål og holde flammene ved like. Et annet interessant aspekt er hvordan bålet så ut. Bygget de det rett på bakken, eller gravde de en grop? Mens det første gir høyere varme, vil brenselet vare lenger i det siste. Det moderne mennesket (sapiensene) gjorde innovasjoner som gjorde livet enklere. Trikset var å legge steiner i gropen for på den måten å holde på varmen lenger (for eksempel gjennom natten), eller å bruke de glohete steinene til å varme opp vann som lå i en dyremave eller en «gryte» sydd sammen av dyrehuder.
Bålet var samlingsstedet for steinaldermenneskene. De rød-oransje fargene hadde magisk tiltrekningskraft, noe som fortsatt gjelder, enten det er et leirbål eller en peisild. En flamme omtrent midt i bildet stikker opp fra en knokkel. Foto: Halfdan Carstens
Et annerledes Europa
Store reinsdyrflokker krysset elva Elben der Hamburg ligger i dag. Derfra ble dyrene ledet inn i den lange tunneldalen nordøst for byen. Jegerne visste at det var der reinen var lettest å komme innpå. I åpent terreng med naturlige barrierer ble dyrene presset inn i trange passasjer og hadde vanskelig for å flykte. Jegerne visste også at reinen gjerne trakk mot vinden, at man aldri kunne nærme seg en reinsdyrflokk med vinden i ryggen. Til gjengjeld kunne de både bli sett og hørt uten at reinen flyktet. Dyrene brukte luktesansen mer enn synet.
Gjennom yngre dryas lå innlandsisen over det aller meste av Norge og Norden. Bare deler av kysten og landet et stykke innenfor var isfrie. Dette har kvartærgeologene funnet ut ved å kartlegge utbredelsen av Raet. Endemorenen, eller «grusryggen», bukter seg gjennom landskapet og forteller hvor langt isen rykket fram da det for 11-12 000 år siden var nesten like kaldt som under siste istids maksimum. Da vintrene var veldig lange og somrene svært korte.
Utenfor Raet lå det grå grunnfjellet hvor enkelte hardføre vekster fant seg til rette og ga landskapet farger. Aller best kjent er Dryas octopetala (Faktaboks: Istidsplanten) som har gitt navn til perioden.
Med en tykk iskappe over det meste av landet, ville vi ikke kjent oss igjen i det landskapet som senere ble norsk. Europa så også ganske annerledes ut. Fordi havnivået for 12 000 år siden var 60 m lavere enn i dag, var det mye tørt land der det nå er hav. Kontinentet var større. Sporene etter menneskene som da bodde ytterst ved kysten er forsvunnet. Druknet.
Doggerland er mest kjent (geo365.no: «Fra mammutsteppe til skoglandskap»). Men også Kattegat og den sørvestligste delen av Østersjøen var delvis tørrlagt. Som vi skal se i en senere artikkel, var nettopp dette av betydning for steinaldermenneskenes ekspansjon mot kaldere strøk.
Europeisk kulde
I Storbritannia, Doggerland, Danmark, Tyskland og Europa ellers, var det selvsagt også kaldt. Men innlandsisen nådde ikke så langt sør som den gjorde under siste istids maksimum (geo365.no: «Et land uten liv»). Kulden og frosten hadde like fullt festet seg i jorda. På tundraen og mammutsteppen sør for isen var det likevel nok vekster til at de mest hardføre pattedyrene tilhørende den pleistocene megafauna trivdes godt (geo365: «Istidsgigantene som forsvant»).
Mammuten – og flere med dem – var riktig nok i ferd med å forsvinne. Oppvarmingen gjennom bølling-allerød tæret hardt på bestanden, og de forsvant fra Nord-Europa kort tid etter yngre dryas. Antagelig ble mammuten utryddet av menneskene på en tid de allerede var stresset på grunn av varmere vær. Økologi var altså heller ikke våre forfedres greie (geo365.no: «Istidsgigantene som forsvant».
Rein var det imidlertid nok av, og det var den som var det viktigste byttedyret for menneskene i det kalde og karrige landskapet som yngre dryas tilbød. Utenom sesongene (fortrinnsvis høsten, da dyrene var fetest) måtte jegerne være opportunistiske. De tok det de fant, for eksempel gjess, samt hester og andre beitedyr.
Endelig var de framme. Regnværet hadde gitt seg. Det var erstattet av lett snødrev. Vinden var fortsatt sur, men nå var sikten brukbar. Det var bare å vente på at reinen kom løpende. Ta fram pil og bue. Ha de skarpe flintknivene klare. Legge reinskinn på bakken for å holde varmen, huke seg ned bak store steiner, sitte dørgende stille, ikke skremme de vare dyrene. Nå var det tålmodighet som gjaldt. Da var det til god hjelp å ha litt tørket kjøtt å tygge på.
Ahrensburgkulturen er tett knyttet opp mot livet i Nord-Europa i yngre dryas. Derfor reiser vi til Ahrensburg i Nord-Tyskland, nordøst for Hamburg, hvor reinjegere har etterlatt seg rester fra liv levd i kuldeperioden yngre dryas. Mer enn 30 000 gjenstander er gravd fram, og bein fra mer enn 650 rein har blitt avdekket. Pilspisser av flint som har trengt inn i ribbein viser at det er mennesker som har tatt livet av dem. Reinjegerne spiste altså daglige kjøttmåltider. Til forskjell fra Sol, som levde på sørlandskysten et par-tre tusen år senere, og nesten bare spiste sjømat (geo365.no: «Et eldgammelt skjelett» / «Hodeskallen som endret historiefortellingen»).
Det var en selvlært arkeolog som stod bak de spektakulære funnene. Elektrikeren Alfred Rust (1900-1983) hadde allerede som guttunge funnet flint som han mente måtte være bearbeidet av mennesker. På 1930-tallet startet han så med utgravninger som avdekket flere kulturlag. De har senere blitt kjent som Hamburgkulturen, Magdaléniankulturen[1] og Ahrensburgkulturen (geo365.no: «De fulgte reinsdyrflokkene»).
Ahrensburg er ingen turistattraksjon. Det er ikke noe museum som forteller om de store oppdagelsene. Det er ikke noe minnesmerke over ham som brakte mange av steinalderens hemmeligheter fram i lyset.
Men vi finner tunneldalen som reinen brukte under vandringene, og det til tross for at den ikke minner mye om en norsk dal gravd ut av isens voldsomme krefter. Den er ikke noe mer enn et søkk i terrenget. Det er da heller ikke isen som har formet dalen. Da isen begynte å tine mot slutten av siste istid, rant smeltevannet i strie strømmer under isen. Der laget den brede, men ikke særlig dype daler i løsmassene. Disse dukket så opp da isen forsvant, og det var der reinen trakk på sine årlige vandringer fra sommer- til vinterbeite. Derfor er det også på slike steder arkeologene i både Tyskland og Danmark finner rester etter kulturer fra eldre steinalder. Nyere forskning har også vist at det er mengder av tunneldaler under de øverste sedimentlagene under Nordsjøen; utenfor Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia og England (Doggerland). I mange av dem var det ganske sikkert innsjøer.
Ahrensburgkulturen satte spor etter seg. Den ble utviklet i det iskalde og golde landskapet i yngre dryas, og jegerne og sankerne tok den med seg nordover da det ble varmere i været på slutten av siste istid.
I tunneldalen nordøst for Hamburg skjøt steinaldermenneskene rein som trakk gjennom dalen. Slik ser det ut i dag. Villmark har blitt jordbruksland. Noen sauer gresser her og der, og grunnvannet gjør jorda våt. For en nordmann som er vant til dype U-daler er den ikke særlig imponerende. Foto: Halfdan CarstensStellmoor utenfor Ahrensburg (Schleswig-Holstein) har en sentral plass i forståelsen av flere steinalderkulturer. Men det eneste vi finner her som forteller historien om funnet, og hva det har betydd, er denne plakaten på kanten av tunneldalen der jegerne hadde sin standplass. I dag er landskapet dekket av løvskog og åker. I yngre dryas var det derimot kaldt, og på tundraen var vegetasjonen sparsom med mindre busker, urter og gress. Foto: Halfdan Carstens
Alfred Rust
Tyskeren Alfred Rust har skrevet seg inn i arkeologien med gullskrift. På 1930- og 1940-tallet stod han bak utgravninger ved Ahrensburg. Da han dypt nede fant et gevir som helt klart var bearbeidet av mennesker, var dette det første beviset for at det hadde levd mennesker der tilhørende Hamburgkulturen for 14 000 år siden. Senere ble det funnet flintredskaper (for eksempel økser), flintvåpen (pilspisser) og reingevir pyntet med figurer som viste at det var folk fra Frankrike og Spania tilhørende Magdaléniankulturen som hadde reist samme vei som reinen. Aller øverst – fire meter under bakken – lå sporene fra Hamburgkulturen. Herunder fullstendige skjeletter av rein med pilspisser som satt fast i brystbeinet. At datidens jegere også var pompøse og stolte av sine trofeer, viser funnet av trepåler påsatt reinsbukkhode med gevir.
Pollenanalyser har også fortalt om et steppelandskap dominert av gress, vier og einer, samt at det også var mindre områder der bjørka hadde slått seg ned. Ny forskning viser også at reinen på denne tiden trakk mellom øst (høst og vinter) og vest med Doggerland og England (vår og sommer). De interessante funnene fra Ahrensburg viser et Europa i forandring som resultat av klimaendringer.
Kulden avler kultur
Et sus gikk med ett gjennom luften. Lyden av hover mot den snøkledde tundraen. Jegerne bråvåkner fra en stille døs. Med ett er de klare. Buer spennes. De første dyrene løper forbi. Det er viktig å ikke skremme de som leder an. Da kan det bli panikk, for dyrene løper fort – opptil 70 km/t – og de kan raskt spres for alle vinder. Tålmodighet er en dyd. Så tar det ikke lang tid før det første dyret faller. Så ett til. Så enda ett. Like fort som de kom, er flokken borte. Tilbake ligger tre feite dyr. Jegerne kaster seg over dem. Skjærer pulsåren over i fall det fortsatt er noe liv i dem. Forsyner seg grådig av det varme blodet.
Funnene ved Ahrensburg forteller om en steinalderkultur som hører yngre dryas til. Først og fremst dreier den seg om mennesker som jakter på rein, og som brukte pil og bue. Dette var en nyvinning som kan ha kan ha kommet til Europa bare noen tusen år etter siste istids maksimum[2].
Pil og bue må ha revolusjonert jakten for steinaldermenneskene. Med spydene de hadde brukt opp til da, måtte de gå tett innpå byttet før de kunne kaste. Det var risikabelt. Nå kunne de i stedet skyte fra lang avstand. Siden de ikke ble forstyrret av dyrets bevegelser, kunne de også treffe mer presist.
Buen ble laget av alm, og treet måtte være feilfritt uten kvister. Selv den minste feil ville kunne gjøre at buen brakk. Pilspissene var av furu, bein eller flint. At treverk ble brukt til både piler og buer, viser at tundraen ikke var helt fri for trær.
Reinen farter vidt og bredt i det nordeuropeiske tundralandskapet mot slutten av Istiden. Bildet er tatt i Femundsmarka. Foto: Halfdan Carstens
Nesten bare kjøtt
Nå var det nok mat til alle. Hele flokken. Men ikke bare det. Både knokler og gevir var viktige for å lage redskaper og våpen. Og skinnet ble brukt til klær, sener til tauverk, og magesekken til bæreposer og kokekar[3]. De hadde gode verktøy til å skjære og skrape[4], og med trente hender var flintknollene raskt omgjort til skarpe kniver og gode skrapere.
Utgravninger av flere boplasser i Sør-Europa fra da det var som kaldest har vist at steinaldermenneskenes diett for det aller meste bestod av rein, opp mot 95 prosent. Alt av kjøtt, fett og innvoller gikk inn i kosten.
Reinen var altså det absolutt viktigste byttedyret for de første moderne menneskene (sapiensene). Det var dette istidsdyret som holdt dem i live.
Andelen rein i matstellet varierte med klimaet. Jo kaldere det var, jo større innslag av rein i forhold til andre byttedyr. Under kuldeperioden yngre dryas (12 800-11 700 år siden) var for eksempel andelen rein over 90 prosent. Men da det brått ble varmere i været for 11 700 år siden, ble det helt slutt på reinsdyrstek til middag.
Men reinen ga mye mer enn råvarer til måltidene.
Av knoklene og gevirene fikk steinaldermenneskene nåler, spydspisser, harpuner, fiskekroker og skrapere, kanskje også smykker. Skinnet ga klær som bukser, jakker, votter og sko (vinterskinnet har hule hår som fanger varme og avviser vann), teltduker, soveposer og bæreposer (for vann). Tenner ble til verktøy, sener og leddbånd ble brukt til sytråd, buestrenger, snorer og tau, mens fett ble anvendt til enkle lamper. Ingenting gikk til spille.
Kort sagt, reinen ga alt det steinaldermenneskene trengte for klær, telt, redskaper, våpen, husgeråd og annet som vi i dag får ved å tråle de store kjedebutikkene.
Kun kjøtt
Ikke alle de nord-europeiske samfunnene som berget seg gjennom yngre dryas levde nødvendigvis med og av rein. Noen kan også ha utnyttet mulighetene som sjøen ga og utviklet sin egen kystkultur med fangst på fisk, sel og småhval. Den kan ha vært svært nyttig enten de kom til det framtidige Norge langs vestkysten av Sverige, eller de kom over Nordsjøen fra Danmark og Doggerland. Historien om steinaldermennesket Sol (geo365.no: «Et eldgammelt skjelett») gir for eksempel et innblikk i et marint kosthold.
En lang vinter var forbi. Snøen var endelig borte. Det øverste jordlaget var tint. Vått overalt. Varmt var det også. Sola stod høyt på himmelen. Ingen iførte seg reinskinn lenger. En slik overgang var de vant til. Steinaldermenneskene. Det samme skjedde hvert år. Noe var likevel forskjellig. De hadde merket det gjennom flere somre. Det var blitt mye varmere, og hvert eneste av de siste årene vandret reinen enda lenger nord enn de var vant med. Det var bare å følge etter datidens supermarked. For det var reinen som ga dem det meste av det de trengte for å leve et godt liv.
Det disse menneskene ikke visste var at de var de første i en bølge som i løpet av noen generasjoner skulle trekke nordover. Samme vei som reinsdyrene. Med i bagasjen hadde de Ahrensburgkulturen – reinsdyrjegerkulturen – med spesialiserte og velutviklede ferdigheter for å jakte på rein.
Funnene langs kysten fra denne kulturen inneholder grovt tilhogde flintredskaper og store mengder avfallsflint etter tilvirkning av redskaper. Eneggede pilespisser, mikrolitter («små steiner» formet til figurer i forskjellige former og størrelser) og økser er også karakteristiske. Vi har kommet til Fosnakulturen, eller Fosna-Hensbackakulturen. Den kommer vi tilbake til i en senere artikkel.
Vi har gjennom tolv artikler vandret gjennom siste istids maksimum og senglasial tid og sett etter is, planter, dyr og mennesker. I neste artikkel (etter påske) skal vi se nærmere på moreneryggen som forteller om innlandsisens største omfang gjennom yngre dryas. Men før det – som en liten påskebonus – skal vi avlegge Bølling Sø enda en kort visitt.
Reinen er en hurtigløper. Bueskytterne måtte derfor være raske på labben etter at den første pilen hadde rammet. Foto: Halfdan Carstens
Kilder:
Brian Fagan. Cro Magnon. How the Ice Age Gave Birth to the First Modern Humans. 2010.
[1] Tilhører eldste dryas, bølling, eldre dryas og allerød.
[2] Pil og bue kan ha blitt oppfunnet i Sør-Afrika for 70 000 år siden. Det tok likevel lang tid før den nye teknologien kom til Europa.
[3] Magesekken kunne ikke settes over ilden. Men ved å fylle med stein og helle kokende vann oppi, kunne de likevel koke grønnsaker, fisk og kjøtt.
[4] Leiren var bare noen få dagsmarsjer fra øya Rügen i Østersjøen, der mengder av flint hadde falt ned fra de hvite klippene og lå strødd på stranden. Det var bare å forsyne seg.
[5] Magesekken kunne ikke settes over ilden. Men ved å fylle med stein og helle kokende vann oppi, kunne de likevel koke grønnsaker, fisk og kjøtt.
[6] Leiren var bare noen få dagsmarsjer fra øya Rügen i Østersjøen, der mengder av flint hadde falt ned fra de hvite klippene og lå strødd på stranden. Det var bare å forsyne seg.
