Nederst ligger alltid de grå og «kjedelige» steinene. De geologiske og biologiske prosessene som foregår i løsmassene og berggrunnen har derfor vært helt avgjørende for å frigjøre næringsstoffer og bidra til at landet kunne vokse seg grønt.
Faktaboks 13: Forvitringens enestående kraft
Gjennom kjemisk og fysisk forvitring smuldret steinene opp, samtidig som livsviktige grunnstoffer løstes opp i vann (geo365.no: «Isfri kyst uten mennesker»). Hva slags grunnstoffer, hvor mye og hvor fort forvitringen skjer, avhenger av temperatur, nedbør og type bergart. Gneis og granitt med mye kvarts og feltspat gir næringsfattig jord. Amfibolitt, glimmerskifer, fyllitt, skifer og kalkstein gir derimot næringsrik jord.
Etter siste istids maksimum, da temperaturene steg svakt og isdekket trakk seg noe tilbake gjennom eldste dryas, bestod jordsmonnet på de få isfrie områdene utelukkende av mineraler (oppknust stein) og grunnstoffer (oppløst i vann). Jorda manglet humus (organisk materiale) som er helt nødvendig for plantevekst. Landskapet fremstod derfor som goldt, grått og nesten uten spor av liv.
Humus dannes gjennom bakteriell nedbrytning av planter og dyr. Den gjør at jorda kan holde på næringsstoffer og vann. Humus gjør også jorda mer porøs, slik at tilgangen på oksygen blir bedre. God jord inneholder 45 prosent mineraler og 5 prosent humus. Resten er luft og vann.
Botanikerne sier derfor at jorda var umoden der innlandsisen nettopp hadde forsvunnet. Uten tilgang til et humuslag med viktige næringsstoffer, hadde de aller fleste plantene ikke noe sted å vokse. På det blankpolerte fjellet hadde de rett og slett dårlige kår. Men etter hvert som planter råtnet og fuglene kontinuerlig gjødslet, ble jordsmonnet stadig bedre, om enn svært sakte. Ytterst mot havet kan også tang og tare som bølgene kastet opp på land ha bidratt til mer jord. Så må vi ikke glemme alger og vannplanter. De klarte seg godt i det nye landskapet.
Livet kom sakte tilbake til «de kalde kystene». Om enn sparsomt. Det er forståelig, for lange og kalde vintre, korte og kalde somre, samt et humusfritt substrat, ga ikke gunstige vekstforhold. Kun de mest hardføre var i stand til å overleve. På den positive siden telte det at løsmassene til dels var kalkrike, samt at dagene i vekstsesongen var lange med mye lys.
Faktaboks 4: Pionerplantene