Dra til Helvete

Noe av det jeg liker best ved denne boka er forfatterens lyst og evne til å fortelle en historie om geologiske fenomener som går langt utover det rent geofaglige. På den måten legger han til rette for at allmennheten kan fatte interesse for et fag som er sterkt undervurdert som premiss for nasjonsbygging gjennom flere tusen år.

Flere tusen år? Ja, for skogbrenningen langs kysten for 6000 år siden var starten på overgangen fra veidefolk til bondesamfunn. Våre forfedre trengte beitemark til sauer og kyr. Brenningen la samtidig grunnlaget for lyngheiene på Sør- og Vestlandet. Slik den også gjorde langt nedover i Europa.

Med den bakgrunnen våger jeg å hevde at tittelen på boka er misvisende. For hva er kjedeligere enn å høre om landet vårt gjennom «tre milliarder år»? I stedet ville jeg, med fare for å havne i floskelfellen (slik forfatteren gjør ved noen få anledninger: «geologien er som en åpen bok» / «en reise i tid») valgt noe rundt «en geologisk oppdagelsesreise gjennom kultur og natur». For det er jo langt på vei dette boka handler om. Heldigvis. Kjedelig er den heller ikke.

For eksempel: I stedet for å kjede oss med tørre fakta og presise årstall, får vi en morsom innfallsport til malmletingen i Finnmark og funnet av jernmalmen i Bjørnevatn. Teksten her er definitivt ikke stjålet fra noen lærebok. Den er hentet fra god, gammeldags «research». Boka krydres i det hele tatt med morsomme anekdoter. Disse er gravd fra alle andre steder enn fagbøker. Derfor gir de boka særpreg. Både arkiver og kunnskapsrike mennesker må sammen være forfatterens beste venner, og vi lesere er alle vinnere.

Jeg trekker spesielt fram kapitlet «Hvorfor er Galdhøpiggen Norges høyeste fjell?» Den som kun forventer en omstendelig geologisk forklaring, vil bli skuffet. Vi andre kan glede oss over en dose kultur- og vitenskapshistorie. Skuffelsen vil heller dreie seg om at vi vil vite mer om for eksempel Keilhaus strabaser (geo365.no: «Keilhau og Boeck «oppdager» Jotunfjeldene»).

Jeg vil tro det går et lys opp for mange når de leser om for eksempel Snarøyas knollekalk og skifre, og om hvordan landskapet har blitt til. Enkelt og liketilt forklart. At selveste Albert Einstein har blitt belært om Oslofeltets kambro-silurbergarter, er en passelig dose krydder.

Med geologisk kunnskap og erfaring i sekken har forfatteren tråklet det geologiske Norge på kryss og tvers. Forsynt seg grådig av godbitene. Heldigvis er det mange av dem, for Norge har stein av mange aldre, dannet av mange prosesser, hvorav flere er unike for områder som tidligere var dekket av is (for eksempel Jutulhogget i Østerdalen og Helvete i Gausdal). Jettegryter finner du mange plasser i landet vårt, også i Sjodalen ved inngangen til Jotunheimen (geo365.no).

Framfor alt er boka lettlest. Godt ispedd gode metaforer. Geologifaget har jo den fordelen at det kan hente bilder fra både suppekjøkkener og sportsarenaer.

Leseren kan med andre ord glede seg over at han formidler smaken på fortreffelig vis. Underlig nok – tatt i betraktning av at undertegnede har noe bakgrunn i geologi – er styrken i denne boka at han ikke forviller seg inn i komplekse geologiske forklaringer (med unntak av dannelsen av malmen i Bjørnevatn, som han gjerne kunne utelatt). Vi slipper å drøvtygge setninger og avsnitt for å forstå hva han mener. I stedet kan vi si at han gir oss appetittvekkende smakebiter.

Forfatteren er innom 60 lokaliteter (dette er geologenes sære uttrykk for et sted med geologisk interesse) i 60 kapitler, etter hva han selv sier, men i realiteten er det langt flere fordi han ofte omtaler flere steder i hvert kapittel. Hvor mange vet jeg ikke. Jeg har ikke telt. Men de er godt fordelt over hele landet, og vi får god forståelse av vår felles geologiske rikdom.

Så hvilke er det som mangler? Hvilke perler har den iherdige geologen glemt? Jeg kunne sikkert funnet noen. Men det er helt uten betydning. For gjennom sine utvalgte eksempler får vi en bred forståelse for det store mangfoldet i norsk geologi. Og nettopp det er vel litt av hensikten med denne boka?

Ett ankepunkt har jeg likevel. Jeg savner et kart som viser stedene (lokalitetene) som er omtalt, og de kunne gjerne vært lagt over et enkelt berggrunnsgeologisk kart (s. 301) eller et løsmassekart (som mangler). For hvem vet hvor Bidjovagge er?

Ved hjelp av geologien tar han oss med inn i et kulturhistorisk landskap, og der viser han oss hvordan forskjellige typer stein har spilt en rolle for nordmenn opp gjennom historien. For eksempel: At sandsteinene på Ringerike har egenskaper som gjør dem velegnet for runeskrift, er nok nytt for mange. Boka bør derfor leses sammen med et Norgeskart. For den frister til å reise gjennom landet, fra stein til stein, fra ur til fjelltopp. Vi blir minnet om en lang rekke perler fra kyst til fjell som vi kanskje engang ikke visste om. De ikke-geologiske fortellingene knyttet til mange av dem bidrar sterkt til reiselysten.

Jeg vil også trekke fram at forfatteren ikke har falt i den grusomme fellen å formidle via stammespråket. Noen fremmedord er vel umulig å unngå. Men ingen skal trenge å sitte med Norsk geologisk ordbok i fanget når de undrer seg over vårt lands geologiske mangfold akkompagnert av til dels spektakulære bilder. Akkurat det er verdifullt å formidle til alle de der ute som kvier seg litt for å åpne en bok som truer med «tre milliarder år». (Men Reidar, da, hvorfor skriver du «enigma»? Heter det ikke «gåte» på godt norsk? Er du blitt litt snobbete?)

Kort oppsummert er Reidar Müllers siste bok en underholdende, lettfattelig, inspirerende og uforpliktende introduksjon til Norges mangfoldige natur og geologi, skrevet av en geolog, skrevet for ikke-geologer, som fortjener av å bli lest av alle naturinteresserte.[1] Lesere av geo365.no (geologer, og ikke minst geofagstudenter) bør unne seg selv en underholdende julepresang og øke egen kunnskap ved å pløye gjennom tre milliarder år fordelt på nærmere 300 sider.

[1] De som ikke er interessert i naturen vår, kan ha det så godt.

HALFDAN CARSTENS

Reidar Müller

Norge. Landet vårt gjennom tre milliarder år.

60 steder – 60 fortellinger om norsk natur.

Kagge Forlag. 2023.

PS 1: Vedr. ingressen

Forfatteren refererer til diktet Nord av Rolf Jacobsen. I siste linje avslutter dikteren med at «Det meste er nord». Særlig finnmarkingene har trykket denne setningen til brystet. Dessverre for dem viste det seg at det meste av oljen på norsk sokkel er sør.

PS 2: Konstruktivt innfall

Geologi er et fagfelt som spenner vidt i bruksområde. Lengst historie har gruvegeologene. Senere kom ingeniørgeologene. I dag er det skredgeologene som får mest oppmerksomhet («en geolog er på vei»). I tillegg finnes en rekke andre «underprofesjoner» som for eksempel petroleumsgeologene. Dem er det flest av i dette landet. Horden av akademikere og forvaltere skal vi heller ikke glemme. Men hvor er disse i boka? Kort sagt: De er ikke (med noen få hederlige unntak) med. Reidar Müller har skrevet en bok som favner kultur og historie. Ingen ting galt i det. Tvert imot. Det neste prosjektet hans kunne likevel være å fortelle på hvilken måte kunnskap om geologi og geologiske prosesser har vært med å bygge og sikre landet. (Jo da, han er innom både Ekofisk (geo365.no: «Nesten en utblåsning») og Røros (geo365.no: «Norges fjell skal betale Norges gjeld»), og mer til, men det er langt mer å fortelle om både geologi og mennesker.) Første kapittel kan omhandle Kongsbergs glinsende sølv som innledet en flere år hundre år lang gruvehistorie. Det siste kapitlet kunne handle om hvorfor ti mennesker omkom i et leirskred fordi geologisk kunnskap ikke ble tatt i bruk av de som burde gjort det. Men jeg tar ikke mye feil om jeg antar at den ustoppelige skribenten allerede er godt inne i et nytt bokprosjekt og derfor har hendene fulle ?.

PS 3: Kritisk kommentar

Jeg er imponert over all kunnskapen som blir trukket frem i denne boka, og at forfatteren trekker fram mennesker som har befattet seg med fenomenene han omtaler. Flere kilder er også navngitt. Men dessverre er flere viktige uteglemt. Jeg har tidligere skrevet at «Professor Jens Esmark løste gåten om Istiden. Professor Geir Hestmark løste gåten om Jens Esmark». Hestmark er da også nevnt i boka, nærmest i en bisetning, men storheten i det Hestmark har gjort burde gitt ham langt større plass (og større enn skoleeleven Roger Mason som tilfeldig kom over noen gamle fossiler, s.27). Uten det grundige detektivarbeidet og den tilhørende fjellturen inn i Breheimen, hadde vi i dag ikke visst at det var i et bortgjemt dalføre at Esmark hadde sitt eurekaøyeblikk. Tatt i betraktning av at Esmark var den aller første (i verden) som forstod at Jorda har vært utsatt for istider, burde Otto Tanks morene bli opphøyet til Geologisk Nasjonalmonument. I omtalen av Torghatten burde også Stein-Erik Lauritzen vært nevnt. Han har gjort et grundig vitenskapelig arbeid i disse grottene, og til og med skrevet en svært underholdende og instruktiv bok om grotter generelt (Grotter. Norges ukjente underverden. 2010). Jeg har også lyst til å trekke fram lokalhistorikeren Astor Fursets grundige arbeid om skred i Norge, og spesielt om ulykkene i Loen og Tafjord. Han hadde også fortjent å bli nevnt.

PS 4: Selvskryt

Hårteigen. «Den ligger et par dagsmarsjer borte [fra viddas ytterkant]». Slett ikke. Det tok meg og mitt turfølge bare én dag fra øverst i Hjølmadalen, via Hedlo og Hadlaskard, og videre ned til Torehytten. Sekken var til og med tynget av en halvliter som gjorde nytten når vi feiret den vellykkete oppstigningen. De som er interessert i å lære mer om Hardangerviddas geologi og Hårteigen kan benytte sjansen på geo365.no: «En stabel med stein».

PS 5: Vakre byer

«Bergen er utvilsomt en av Norges vakreste byer». Har forfatteren vært i Trondheim? Har han stått på Kristiansten festning og sett Nidelven meandrere stille gjennom Bakklandet? Har han beundret vestveggen på Nidarosdomen og reflektert over at vi har å gjøre med et kunstnerisk utstillingsvindu av norske natursteinstyper (geo365.no: 70 typer stein»)?

PS 6: Gjennomtrengelig jungel

Av alle godbitene i boka har jeg lyst til å trekke frem kapitlet om Andøyas mesozoiske lagrekke. Forfatteren forteller om «et lite gløtt inn i jura og kritt», «det eneste stedet i Fastlands-Norge hvor bergarter fra denne tiden er bevart». Den originale tilnærmingen hans er imidlertid den historiske betydningen kull-leiene har hatt. Slik setter han faget vårt i perspektiv. Bra! For de som vil lære mer om Norminols fire mislykkede forsøk på å finne olje, anbefaler jeg denne artikkelen som du finner på geo365.no: «Norminol boret tørt».