Denne artikkelen er én av flere som omhandler omstendighetene rundt innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her.
Det var kaldt. I Skagerrak lå havisen. På de smale isfrie områdene innenfor norskekysten var vegetasjonen sparsom. Fastlandet lå øde. Gjennom yngre dryas (geo365.no: «Det siste kaldgufset») kan det derfor umulig ha vært særlig fristende for mennesker i sør å dra mot nord. Ingen tenkte tanken. De hadde nok med å opprettholde livet der de var, og erfaringen tilsa at det alltid var kaldere jo lavere sola stod på himmelen.
Så, ved innledningen til holocen (preboreal tid), ble klimaet i Nord-Europa brått varmere og våtere (geo365.no: «Den første syndfloden»). Menneskene må ha blitt kraftig overrumplet. På mindre enn en generasjon erfarte de at naturen ikke var til å kjenne igjen. Tundraen tinte. Blomster de ikke var fortrolige med slo rot. Reinen, som de hadde levd godt på, flyktet. Den søkte kaldere vær i nord. Sjøpattedyrene dro samme vei. Matressursene de kjente så godt forsvant.
For noen få var det tid for oppbrudd. Dristige kvinner og menn fulgte etter reinen og sjøpattedyrene i et forsøk på å opprettholde kjente jakttradisjoner. Reisen mot nord hadde begynt. Andre ble igjen og måtte omstille seg til de nye naturgitte betingelsene med ny vegetasjon og et nytt dyreliv.
De som dro, fulgte vestkysten av Sverige, eller de reiste direkte fra Danmark og Doggerland (geo365.no: «Fra mammutsteppe til skoglandskap») over Skagerrak. Om det siste er sannsynlig, kommer jeg tilbake til i en senere artikkel. Her kan jeg bare slå fast at arkeologene ikke er enige seg imellom (geo365.no: «Vi kom også fra Doggerland»).
Uansett hvor de kom fra, slo de seg ned langs kysten og levde av havets ressurser. Livsformen deres minner om hvordan inuittene på Grønland har livnært seg helt opp til moderne tid.
Sporene etter «de første nordmennene» er dessverre sparsomme. Det de har til felles, er at de stammer fra preboreal tid (11 700-10 200 før nå). Da var det ennå, på tross av oppvarmingen, betydelig kaldere, og vegetasjonen var svært beskjeden i forhold til i dag. Bare de mest hardføre vekstene klarte seg (geo365.no: «Langsom ble landet levende»). Dyrelivet var heller ikke mangfoldig. Reinen – det viktigste byttedyret for menneskene tidlig i eldre steinalder – trivdes imidlertid utmerket i det kjølige klimaet. Det samme gjorde mange sjøpattedyr. Det var derfor god nok tilgang på kjøtt for å spise seg mett (geo365.no: «Da isbjørnen herjet på Sør-Vestlandet»).
Arkeologene forteller oss at disse menneskene tilhørte Fosna-Hensbacka-kulturen (geo365.no: «Den eldste norske kulturen»), og at de hadde en arv fra Ahrensburgkulturen (geo365.no: «En evig jakt på rein»)
I denne artikkelen tar jeg for meg fire steder langs kysten der menneskene fra tidlig i eldre steinalder har satt spor etter seg. Dateringene er imidlertid så usikre at det ikke er mulig å slå fast hvilket funn som representerer de «første nordmennene». Uansett kan vi ikke påstå at noen av dem gir høyeste alder for innvandringen. Nye funn kan dukke opp og flytte de «første nordmennene» enda lenger tilbake i tid.
En av de uløste gåtene som gjenstår for arkeologene er derfor om de modigste nordeuropeerne kom mot slutten av yngre dryas eller i tidlig holocen, mens det var trygg is over Skagerrak og Norskerenna, eller om de første kom i holocen da det var mye varmere og isbreen i Oslofjorden og havisen i Skagerrak var i ferd med å forsvinne.
Rennesøy i Rogaland
En anselig mengde pilspisser, økser og andre redskaper lå spredd ut over et stort område. Til sammen 17 500 stykker. Arkeologene klødde seg i hodet. Hadde en kraftig storm rammet en boplass fra eldre steinalder? Eller var det enda større krefter som hadde vært i sving?
Faktaboks 18: En steinalderkatastrofe
Aukra i Møre og Romsdal
Gjennom funnene på blant annet Aukra i Møre og Romsdal er det nå grundig dokumentert at datidens immigranter forflyttet seg i et raskt tempo langs kysten, samtidig som innlandsisen smeltet bort.
Faktaboks 19: Bevis for tidlig innvandring
Pauler i Vestfold
De som vandret eller padlet til landet vårt fra Bohuslän rett etter Istidens slutt kom aller først til Østfold. De eldste sporene etter de tidligste innvandrerne er imidlertid fra Vestfold.
Faktaboks 20: Skjærgårdsfolket
Høgnipen i Østfold
På 1960-tallet var Høgnipen førstesidestoff i riksavisene. Den selvlærte arkeologen Erling Johansen (1919-2000) hadde ledet utgravningene på et fremtredende høydedrag i Østfold, ikke langt fra Sarpsborg, men likevel godt inne i landet. Like ved siden av noen blankskurte svaberg (165 moh.) hadde han med vitenskapelig presisjon gravd opp redskaper som tilhørte eldre steinalder.
Faktaboks 21: Jakten på steinalderen
De første nordmennene kom temmelig sikkert via Danmark. Kanskje også Doggerland. Derfor har jeg lyst til å bli bedre kjent med det danske landskapet og noen av de funnene fra eldre steinalder som de har gjort. Neste artikkel tar oss derfor nok en gang til Danmark – eller «arkeologiens vugge».